Tenkte kanskje dette kunne være en roman om en families stigning og fall, men det er visstnok naturen på Mols som har stigninger og fall - og jeg som trodde Danmark var flatt som ei pannekake! Den nordiske samlesingen nærmer seg langsomt klimaks - den endelige kåringen av prisvinneren offentliggjøres 12. april. Når vi minnes barndommen vår, dukker små episoder og bilder opp, ikke en sammenhengende historie. Det ser ut som dette er utgangspunktet til den danske debutanten Josefine Klougart. Hvor vidt boken er selvbiografisk, vet jeg ikke, men jeg-personen heter Josefine. Nok en gang møter vi psykiatrien - hovedpersonens mor er på et tidspunkt innlagt på et sanatorium. Datteren ser henne ta piller en dag, og i løpet av romanen dør hun, og vi får aldri vite hvorfor - slik barn av og til blir forskånet for den virkelige sannheten. På mange er dette hyllest av Mols, både landskapet og livet på landet. Flere av minnene handler om dyr - med hesten som det sentrale. Opplevelsen av eggene som hadde utviklete forstre i stedet for plomme, er sett med barneøyne. Avsnittet jeg likte best er der hun beskriver listene sine - hun har en hel bok med ulike lister - over planter hun kjenner, over storesøsterens venninner, over ting hun kan vurdrer å gi lillesøsteren, men er usikker på om hun vil savne. Lister er fint, da får man orden på livet sitt - kanskje... Boka er tynn, skriften er stor, og kapitlene korte med dertilhørende halve sider. Likevel tok det tid å lese den - ikke fordi jeg leste den på dansk, men fordi språket er lyrisk, det skjer ikke så mye, og flere episoder stimulerer sanseapparatet, slik at man blir oppfordret til å ta inn inntrykkene. Dramaturgisk sett er jeg litt usikker, handlingen hopper fram og tilbake, og det er ting man ikke får svar på. Kanskje krever boka at man leser den en gang til, den er vakker nok til det - men det for holde med én gang for min del. Fin bok til å være en debutant, leser gjerne mer av henne, men det forundrer meg hvis hun får Nordisk råds litteraturpris.
Samlesing: Josefine Klougart - Stigninger og fald
Tenkte kanskje dette kunne være en roman om en families stigning og fall, men det er visstnok naturen på Mols som har stigninger og fall - og jeg som trodde Danmark var flatt som ei pannekake! Den nordiske samlesingen nærmer seg langsomt klimaks - den endelige kåringen av prisvinneren offentliggjøres 12. april. Når vi minnes barndommen vår, dukker små episoder og bilder opp, ikke en sammenhengende historie. Det ser ut som dette er utgangspunktet til den danske debutanten Josefine Klougart. Hvor vidt boken er selvbiografisk, vet jeg ikke, men jeg-personen heter Josefine. Nok en gang møter vi psykiatrien - hovedpersonens mor er på et tidspunkt innlagt på et sanatorium. Datteren ser henne ta piller en dag, og i løpet av romanen dør hun, og vi får aldri vite hvorfor - slik barn av og til blir forskånet for den virkelige sannheten. På mange er dette hyllest av Mols, både landskapet og livet på landet. Flere av minnene handler om dyr - med hesten som det sentrale. Opplevelsen av eggene som hadde utviklete forstre i stedet for plomme, er sett med barneøyne. Avsnittet jeg likte best er der hun beskriver listene sine - hun har en hel bok med ulike lister - over planter hun kjenner, over storesøsterens venninner, over ting hun kan vurdrer å gi lillesøsteren, men er usikker på om hun vil savne. Lister er fint, da får man orden på livet sitt - kanskje... Boka er tynn, skriften er stor, og kapitlene korte med dertilhørende halve sider. Likevel tok det tid å lese den - ikke fordi jeg leste den på dansk, men fordi språket er lyrisk, det skjer ikke så mye, og flere episoder stimulerer sanseapparatet, slik at man blir oppfordret til å ta inn inntrykkene. Dramaturgisk sett er jeg litt usikker, handlingen hopper fram og tilbake, og det er ting man ikke får svar på. Kanskje krever boka at man leser den en gang til, den er vakker nok til det - men det for holde med én gang for min del. Fin bok til å være en debutant, leser gjerne mer av henne, men det forundrer meg hvis hun får Nordisk råds litteraturpris.
