Fange 59. taterpige - Aina Basso

2. søndag i advent, lys støpt på Jostu
En av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie, er vår behandling av reisende. Tvangssterilisering og bortsetting av barn har skjedd for kort tid siden.
Aina Basso går tilbake til midt på 1700-tallet i denne boka. Handlingen er lagt til Trondheim, og tukthuset der, som var i bruk i lang tid.

Hun har skrevet en gripende fortelling om ei 16 år gammel taterjente som først blir satt på tukthus, for så å bli flyttet til tjeneste hos en prost.

Taterne ble utsatt for overgrep og trakasering, og Aina Basso har satt seg godt inn i deres historie. Boka har korte kapitler og flere av dem er bibelsitat, lover og notater fra den tida. Taterjenta Maria møter andre jenter som ikke har taterbakgrunn - disse sitter inne pga utuktig omgang før ekteskapet. Barn blir tatt fra dem, og flere av dem er egentlig dømt til døden. Det var rett og slett barbarisk på den tiden, vi skal være glade for at vi har en rettstat som fungerer.

Vi har hatt boka i leseringen, og tok en runde på hvilke historier vi har hørt om taterne. Forfedrene våre har hatt veldig ulikt syn på dem. Noen har latt dem sette opp teltene på gården og handlet med dem, mens andre har sett på dem som tyver. Visstnok var jordmødrene i bygdene glade i å ta i mot taterfødsler - det var renslige folk som forberedte seg godt til fødslene sine. Rensligheten er også gjennomgående hos Maria.

Både Maria og prosten har eksistert i virkeligheten.

En lettlest bok om et aktuelt tema, i all sin historiske innpakning.

Med mandat til å drepe - Norske skarpskyttere

Tusenvis av ærfugl flyter fram og tilbake forbi verandaen min i novembersola. De er hyggelige naboer, og ingen har mandat til å drepe dem. Ikke det at jeg har lyst til å ha dem til middag, men jeg får heller aldri muligheten til en liten smakebit. Myndighetene har kontroll med hvilke dyr som kan felles, og de forsøker vel etter beste evne å ha kontroll over operasjonene norske ungdommer blir sendt til i andre land. I min klasse fra vgs tok 100% av guttene siviltjeneste, å gå inn i forsvaret var rett og slett ikke et alternativ som ble diskutert, den kalde krigen var nettopp over og tanken på å ty til våpen var helt fremmed. Jeg er ikke sikker på om alle ville ha valgt det samme i dag, men de fleste står nok fast på valget sitt, og for oss jentene var forsvaret en utdannings- og yrkesvei som var fullstendig utenkelig. Mine jevnaldrende som dro på utenlandsoppdrag for forsvaret, reiste gjennom FNs fredsbevarende styrker og det primære målet var først og fremst å hjelpe sivile i det landet de ble sendt til.

Nå har vi politikere som sender væpnede styrker til det ene landet etter det andre, og de bruker andre ord enn krig. Samtidig deler de ut krigsmedaljer, og debatten rundt den utdelinga dreier seg om hvor vidt det er kongen eller statsministeren som skal dele den ut. Ved å dele ut krigsmeldaljer, erkjenner myndighetene at vi deltar i krig likevel. Det merkelige er at folket ikke protesterer. Her deltar vi i en krig i 10 år, og vi fortsetter å diskutere størrelse på flatskjerm og lavkarbodiett.

Derfor blir denne boka ei viktig bok. Den er skrevet i jeg-person, så det ser ut som det er den samme personen som har ført alt i pennen, det er imidlertid et ukjent antall anonyme snikskyttere som står bak.  Boka er oppdelt i mindre avsnitt, små historier som belyser oppdraget på ulike måter. Vi får innsyn i opptrening, strategier og refleksjoner sniperne gjør seg under og etter et oppdrag. De innrømmer at de ikke alltid sover godt etter et "vellykket" angrep.

Konklusjonen er at det er jakten som driver sniperen, ikke drepingen.

Ei bok det absolutt er verdt å lese.

Potensgiverne - Karin Bunk Holmqvist

Artig idé, utover det er vel dette neppe noen nobelvinner. To tilårskomne søstre, jomfruer og gudsord fra landet får etter en lang og omstendelig innledning, en idé om å lage et postordrefirma for potensmiddel. Nå er dette fortsatt et tabu, og det er vel kanskje derfor boka slår an?

Man trenger ikke å forklare hvordan mora har greid å legge opp det ene benet to ganger - det sier vel seg selv?
Det bygges opp til et klimaks som aldri kommer.

Når er det meningen at handlingen skal være? Den store teknilogisk nyvinningen det er diskusjoner om, er vannklosett. Samtidig kjøper de seg kaffetrakter og starter et postordrefirma. Det er noe her som ikke henger på greip.

Ok, den går for å være en lett avveksling innimellom tyngre litteratur, men her er det 0% motstand, irriterende mye skal inn med teksje.

Nå ble jeg kulturkjerring, kjenner jeg :)

Utsikten min er det ikke noe å si på hvertfall...

De virkelige jomfruene i nød

Etter å ha levd med don Quijote hver søndag i et halvt år, var jeg usikker på om jeg hadde fått min dose med jomfruer i nød. Terje Bjørangers bok "Den tredje søsteren" viser en helt annen virkelighet. Mens don Quijote rir virkelighetsfjernt rundt og vrøvler om gunstbevisninger og jomfruer som han skal komme til unnsetning, pakker Bjøranger inn en grusom virkelighet inn i en krimramme på en oppsiksvekkende måte. Dvs selve krimgåten er tradisjonell nok, to drepte, et politikammer, få mulige gjerningsmenn og ikke minst en nysgjerrig journalist med todagersskjegg, singel og med en voksen datter. Alle de klassiske ingrediensene for en krim.

Det som gjør denne annerledes, er den inngående innsikten Bjøranger sitter på når det gjelder æresdrap og tvangsekteskap i oslomiljøet. Det finnes mange unge jenter som er redde for å bli sendt til hjemlandet når de nærmer seg gifteferdig alder. Og da er ikke giftealder ca 35 år, slik det begynner å bli i resten av Norge... Dette er en hverdag som lærere, sosialarbeidere, helsesøstre, politi, UDI-ansatte, krisesentre og barnevernsarbeidere kjenner godt til. Bjøranger har selv bakgrunn fra UDI, og har reist i de områdene i Pakistan hvor ære-tradisjonene er på det sterkeste. Han har inngående kjennskap til det han skriver om, og det gjør det rett og slett til skremmende lesing. Det må være et utrolig sjokk for disse jentene å bli flyttet fra mer eller mindre trygge Norge til burkaland for å bli gift med en analfabet fetter.

Og verandaen? For tiden er jeg i Nürnberg, sola skinner, hagedvergene lokker. Jeg er heldigvis ei fri, selvstendig, norsk kvinne som kan reise hvor jeg vil stort sett når jeg vil. I Nürnberg konstaterer jeg at det har gått bedre med deres prosess enn med Josef K.s. De lurer bare litt på hvorfor de skal være de eneste som skal redde de late grekerne.

Emil og Neikob

"Svarte sekunder" er en krim der gåten om hvem som er gjerningsmannen ikke er det viktigste. Her er det noen fine personskildringer og Karin Fossum viser psykologisk innsikt. Hun skildrer en ekte Neikob: Emil Johannes er en enkel mann som ingen har hørt si noe annet enn "nei". De som omgås han må derfor formulere finurlige spørsmål, akkurat slik Jakob gjør med sin venn: "Du sier vel ikke nei til en tur?" Vi møter to mødre som gjør hva som helst for sine sønner. Sejer har noen viser noen meget alternative forhørsmetoder, og hele veien ser vi hvilken respekt Skarre og Sejer behandler de involverte med. Mer kan man vel ikke si om en krim uten å røpe for mye.... Jeg begynner faktisk å like Karin Fossum :)



David Copperfield

Vin, mat og leseglade damer. Denne gangen la bokelskere.no og kanonsamlingen "1001 bøker du bør lese før du dør" premissene for bokvalget. David Copperfield regnes gjerne som en ungdomsroman. Det er en roman med mange lag. Freud var visstnok veldig glad i den, så noen psykologiske aspekt har den nok. På mange måter er den lettlest, personene er enten gode eller onde. Samtidig er det en utviklingsroman, David selv utvikler seg fra en fattig, foreldreløs gutt til en selvstendig arbeidstaker og forfatter.
Charles Dickens har det morsomt med navn her. Dette er visstnok den mest selvbiografiske av alle romanene hans, initialene er omvendt; CD -> DC. Stefaren til David heter Murdstone, og han lever definitivt opp til navnet sitt. Søstra hans derimot, endrer seg med åra. Ms Murdstone behandler David ille mens han er ung, men da hun senere dukker opp som selskapsdame for Dora, ber hun om at de kan glemme fortida.

Jeg trodde ikke jeg kjente historien om David Copperfield, men da beskrivelsen av Uriah Heep kom, så jeg han levende for meg fra fjernsynsskjermen. Jeg må ha sett en BBC-serie en eller annen gang. Karakterene er levende beskrevet, samtidig som mange av den er svart-hvitt framstilt, og reaksjonene deres blir ikke beskrevet. Det hele er ganske forretningsmessig eller journalistisk fremstilt.

Et spørsmål jeg stiller meg stadig vekk, er om penger gir lykke. Hvordan det går med personene i romanen, avhenger stort sett av hvordan det går økonomisk. Unntaket er Micawber som er en skikkelig livsnyter. Når fattigdommen er så stor som den var på de britiske øyer på 1800-tallet, er det forståelig at økonomien får så stor betydning. 2000-tallets Norge er stikk motsatt, her har vi stort sett det vi trenger, likevel klager vi - nesten uansett hva som skjer. Sist uke ble det oppdaget enda mer olje. Spørsmålet er om vi og jorda vår har godt av å finne mer.

Den tidsreisendes kvinne

Vi har vel alle tenkt tanken: Det hadde vært morsomt å reise framover i tid, og vite hva som kommer til å skje. Hvilke konsekvenser får valgene vi tar? Audrey Niffenegger har tatt tanken helt ut, og lekt seg med Henry og Clare. Henry har sin første tidsreise på sin femårsdag. Hun møter han for første gang når hun er 6 og han er 36, han møter henne for første gang når han er 28 og hun er 20. Forvirrende? Det er bare forbokstaven. For lesere som er avhengig av kronologiske historier, er ikke dette så enkelt.

Når det er sagt, er ikke dette akkurat noen tung og komplisert lesing, heller tvert i mot. Det er ren feelgood, der man ikke trenger å tenke så mye. Men det er fascinerende at hovedpersonen kan reise framover i tid, vite når medmennesker og han selv skal dø. Da skulle man tro at han kan påvirke framtida, men det prøver han å unngå så langt det er mulig. Noen morsomme unntak er lotto og aksjer - det er uskyldig og en enkel måte å tjene penger på. Det hjelper Clare som vier sitt liv til kunsten.

Først og fremst er dette en kjærlighetshistorie. De er ment for hverandre. Han er fullstendig avhengig av henne. Hun er som en fiskerenke - hun venter mye, og er 100% trofast i tankene gjennom hele boka, med en lengsel etter han - som kan forsvinne når som helst, og en lengsel etter et normalt liv. Hun venter forøvrig på noe godt.

God ide, litt for lang, lettfordøyelig - rett og slett underholdende, verken mer eller mindre.

1001 bøker: Ringeren i Notre-Dame - Victor Hugo

Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært, som ikke kjenner denne historien fra før! Etter at jeg satte lydboka i bilen, har jeg hørt om Quasimodo og Esmeralda stadig vekk. Slik har vel alle det med ord man ikke var klar over eksisterte, og nå altså historier som tydeligvis er allemannseie.
Victor Hugo kjenner jeg bare til som forfatter av Les Miserables, musikalen kjenner jeg ut og inn og jeg har sett en filmatisering av romanen, men boka er fortsatt ulest... Ringeren i Notre-Dame har hittil bare vært en tittel for meg, uten noe slags assosiasjoner. Takket være "1001 bøker du bør lese før du dør", har jeg nå tatt tak i en del titler av denne typen.
Den vakre sigøynerpiken Esmeralda er vel så mye protagonist i denne boka som misfosteret Quasimodo, Ringeren i Notre-Dame. Så er det laget både opera og ballet basert på Victor Hugos romandenne historien, og de bærer navnet "Esmeralda". Disney har derimot latt fokuset være på den kuppelryggede Ringeren.
Mange menn er betatt av Esmeralda. Quasimodos historie minner om Skjønnheten og Udyret. Hans verge Frollo forlater sin prestegjerning for å gi etter for sitt begjær til Esmeralda. Poeten Gringoir blir reddet ved at Esmeralda går med på å gifte seg med han, ekteskapet blir aldri fullbyrdet, som det heter så fint. Esmeralda selv vil bare ha kapteinen Phoebus, som også faller for henne ei kort stund. I tillegg til alle disse fortapte mennene, har vi forbyttede babyer, mysteriespill, kåring av narrepave, de lovløses rettsal, og ikke minst: en detaljert beskrivelse av den gotiske katedralen. Klokkene i denne har gjort Quasimodo døv, som om han ikke hadde nok med sitt ene øye og pukkelrygg.
Morten Røhrt leser fantastisk bra!

Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....
Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.
Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.
Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

Den rettferdige - Helene Uri

Kan urettferdighet rettes opp? Det er utgangspunktet for Helene Uris roman "Den rettferdige". Den er skrevet på bakgrunn av gjenopprettelsessakene som kom på 2000-tallet. Da ble det kjent at bevisene som ble brukt i incest-saker på 90-tallet ikke gjalt. Incest er et vanskelig tema, det er heldigvis blitt en åpenhet rundt temaet de siste årene, noen som kanskje kan hjelpe de utsatte. Overgrep mot barn er helt avskyelig, forkastelig og at som verre er. Derfor blir fordømmelsen mot de som har utført slike handlinger sterk. Uri tar fram dilemmaet med de uskyldig dømte. Norge har en rettstat vi er stolte av, men det gjøres feil også her. Om folk blir frikjent etter å ha fått saken opptatt, slutter ikke nødvendigvis fordømmelsen blant folket.
Vi følger en familie med to døtre, der mora anklager sin utro ektemann for overgrep mot begge døtrene. Det er en allvitende synsvinkel, så vi følger både mora, faren, farens nye samboer, den yngste dattera og ikke minst advokaten til mora som har viet sitt liv til å få slike menn dømt, etter selv å vært unnvikende i ungdommen. Den eldste dattera ser vi bare fra utsida, hun har inntatt offerrollen, og vil ikke være med at historien kan være usann.
Temaet er alvorlig og krever innlevelse. På mange måter synes jeg Uri lykkes med å belyse de ulike aspektene her, og hvor vanskelig slike saker kan være, men på et vis er boka litt for lettlest. Språklig sett er Uri en mester. Det er ikke så mange lingvistiske spissfindigheter i denne som i de andre jeg har lest av henne, men også her viser hun at hun kan skrive.

Den afrikanske farm - Karen Blixen

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.
Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.
Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.
En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?
Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.


Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.
I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.

Harens år

Med ærfuglene svømmende forbi og vepsen surrende rundt ørene, har jeg nå kost meg med nok en Paasilinna. "Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år. Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.



Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.



Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...



Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

Kjerringer - hae feminae vincent mares

Helene Uri må ha noen svært negative erfaringer som kvinne fra universitetsmiljøet og sannsynligvis andre miljø. Foreløpig har jeg bare lest "De beste blant oss" og "Kjerringer", og begge er preget av sterke kvinner som prøver å gjøre oppgjør med en mannskultur.



Selv har jeg vært lei meg for at jeg ikke var litt eldre på 70-tallet, da marsjering i gatene hadde noe for seg. Damene i forrige generasjon gjorde en formidabel og viktig jobb, som vi nyter godt av i dag. Likevel opplever kvinner små ting i yrkeshverdagen, og av og til på hjemmefronten, som kan være vanskelig å ta opp, og som viser at det fortsatt er en jobb å gjøre. Det er dette Helene Uri tar opp i denne boka. Hun tyr til hevn. Etter 22. juli har vel hevntanker blitt mindre akseptable... Hevnene de fire-fem damene koker sammen er forholdsvis uskyldige og fører til en endring hos ofrene - eller gjerningsmennene...



Uri har satt et kveldskurs i latin som ramme for romanen. Dette er et fiffig grep, da hun f.eks. kan bruke hevngrep fra romerne. Hun får også boltre seg språklig, og her er hun en mester. Ordforrådet er rikt, og man lærer en og annen latinsk frase underveis. (Det er litt irriterende med alle de innskutte parantesene, er det godt språk å bruke så mange av dem?)



Selv tok jeg latin på Dragvoll for snart 20 år siden, og moret meg stort med beskrivelsen både av språktimene og kursdeltakerne. Hvem i all verden melder seg frivillig på et latinkurs? Etterhvert måtte jeg også bort til bokhylla og finne fra den ekstremt regelmessige grammatikken fra den gangen. Det er vel passende kjerring-aktig med smothie basert på selvplukket bringebær...



Jeg stusser over en del ting i denne boka. For eksempel er det merkelig at en moderne kvinne holder et utviklingshemmet barn og brystkreft skjult så lenge etter at Wenche Foss har brutt tabuene mange år tidligere. I tillegg var det mye overnaturlig hekseri her. Og norske kvinner begynner å bli så sterke nå at menn har vanskelig for å finne rollen sin. Mange tyr til postordre-bruder fordi vi er for kresne og selvstendige. Uris prosjekt er ikke akkurat å belyse dette aspektet....



Boka er fornøyelig, og fungerer helt fint som ren underholdning. Fellesskapet mellom kvinnene er sterkt. Jeg beundrer menn som gidder å fullføre den...





Og hva "hae feminae vincent mares" betyr? Slike kvinner vil beseire menn.


1001 bøker jeg bør lese før jeg dør

Hvor mange år vi har igjen på denne jord, er det veldig få som vet. Hvor vidt vi blir i stand til å lese selv, evt høre lydbøker, vet vi heller ikke. Det er ingen enkel jobb å velge ut de 1001 man bør lese, men Peter Boxall har altså samlet en hel masse folk som har kommet til enighet om en liste. Jeg skaffet meg boka i går, det er en tung og fargerik bok, med fine bokomtaler av de utvalgte bøkene. Tallet stammer fra de 1001 nettene Sjeherasad satt og fortalte historier, den boka er den første som nevnes. Jeg har ikke lest den, men jeg har i det minste spilt Rimskij-Korsakovs musikalske tolkning av den.



Jeg har imidlertid tatt fram gullpennen, og laget en stjerne ved de bøkene jeg har lest. Og det er heldigvis ikke så få.



Line har startet en lesesirkel for å lage denne lista lengre, så nå har jeg skaffet meg Karen Blixens afrikanske farm.



Noe som undrer meg, er at de har tatt inn 19 norske bøker i tillegg til de 6 som er nevnt i originalen, uten at de har merket av hvilke av dem. Jeg tviler på at Anne B. Ragdes berlinerpopler var med opprinnelig... Og hvor i all verden er Ibsen??? Det er ikke lett å lage en kanon....



De jeg har lest så langt:

Cervantes: Don Quijote (foreløpig bare del 1, den samleses videre)

Christie: Doktoren mister en pasient

Kafka: Prosessen

Undset: Kristin Lavransdatter

Bojer: Den siste viking

Mann: Buddenbrook (denne har jeg begynt på, og avventer på at noen sier at vi skal samlese den)

Fontane: Effi Briest

Lagerlöf: Gösta Berlings saga

Hamsun: Sult

Tolstoj: Anna Karenina

Mann: Doktor Faustus

Mahfouz: Midaqq-smuget

Bjerke: De dødes tjern

Lindgren: Pippi Langstrømpe

Orwell: 1984

Frisch: Homo Faber

Puig: Boquitas pintadas

Marquez: Hundre års ensomhet
Marquez: Kjærlighetens i koleraens tid

Jurek Becker: Jakob der Lügner

Böll: Die verlorene Ehre der Katharina Blum

Saabye Christensen: Beatles

Tunström: Juleoratoriet

Allende: Åndenes hus

Eco: Rosens navn

Allende: Om kjærlighet og skygge

Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø

Ambjørnsen: Elling-serien (avbrøt den fjerde...)

Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Kjærstad: Oppdageren

Coelho: Veronika vil dø

Loe: Navi. Super.

Schlink: Der Vorleser

Vargas Llosa: Bukkefesten

Martel: Historien om Pi

Murakami: Kafka på stranden

Zafón: Vindens skygge/La sombra del viento (lest på begge språk)

Petterson: Ut og stjæle hester

Ragde: Berlinerpoplene



Jeg er altså ikke opp i 100 en gang... Kanskje målet skal være 200 av disse. Jeg henger meg på det som skal samleses

Gjenferd

Nå har jammen den uskyldige fiolinen blitt et farlig syntetisk, narkotisk stoff!



Harry Hole er tilbake, tørrlagt og veltrimmet. Han mangler en langfinger, og har et stort arr opp fra munnviken, bare åtte kontakter på telefonen, og noen av dem er til og med døde.



Jeg begynte med å ta lydboka i bilen, men i starten blir vi presentert for flere fortellerstemmer, en er avdød, så da jeg fikk melding fra biblioteket om at jeg kunne få bokutgaven, tok jeg starten en gang til. Jeg hadde gått glipp av flere sentrale detaljer... Etterhvert som jeg kom inn i plottet og persongalleriet, gikk det greit å veksle mellom papir og lyd.



Jo Nesbø har denne gangen gått inn i narkotikamiljøet i Oslo, og nok en gang tar han tak i korrupte politimenn. Jeg lovte meg selv å lese et par feel-good-romaner før jeg tok noe som minner om traumene på Utøya, men her sitter jeg igjen. Vi skal kunne stole på politet, men de overlevende hadde naturlig nok vanskligheter med det, og Jo Nesbø er ikke nådig i sin beskrivelse av de utro tjenerne.





Det er et hardt gatemiljø som beskrives, og enda hardere går det for seg blant bakmennene. Henrettelsesmetodene er bestialske og detaljert beskrevet, og Harry Hole kommer seg unna gang etter gang, stadig mer lemlestet - som don Quijote?



Som vanlig snur løsningen seg flere ganger, man tror man har skjønt sammenhengen, hvem som snakker med hvem. Det ene gjenferdet dukker opp etter det andre, enten i virkeligheten eller i fantasien, noen er gjengangere og et av kallenavnene er Ibsen.



Jeg liker Harry Hole, jeg liker det småhumoristiske språket til Nesbø: "Mot den ene veggen var det stablet tomme Grandiosa-esker, et skjevt tårn av pizza", men nå spørs det om det kommer flere bøker om denne svære, mer eller mindre tørrlagte ekspolitimannen.



Den som elsket noe annet

Etter å ha forsøkt med ulike lydbøker i bilen, har jeg kommet til at krim er best egnet. Forøvrig leser jeg mindre og mindre krim. Denne har bare seks CD-er og burde være fort gjort. Men i de siste par ukene var behovet for å lytte til nyheter større.

Prosjektet til Karin Fossum er denne gangen å prøve å forstå hva som foregår i en pedofils hode. Vi følger gjerningsmannen helt fra starten, så usikkerhetsmomentet er ikke hvem som gjorde det her. Sejers kollega Skarre forsøker å sette seg inn i ulike typer parafili (å elske noe annet). Man får en viss forståelse for tankene, men det bør være langt mellom tanker og handling. Og akkurat dette er vel det mest urforståelige i forhold til angrepene på Oslo og Utøya. Vi har ytringsfrihet i dette landet, og den er hellig for oss, men det er helt vanvittig å iverksette slike planer.

Tilbake til Karin Fossum - jeg synes ikke boka er spennende nok, og hun greier ikke å nå til bunns på det psykologiske prosjektet hun prøver seg på. Den jeg likte best var faktisk Reinart. Han er en oppblåst mann som finner den første gutten sammen med sin kone. Han en er veldig stereotypt beskrevet, og ekteskapet deres er elendig. Det jeg likte var hans forhold til media, Karin Fossum beskriver kikkeren i oss. Hva driver tipserne til media? Og hva er medias rolle i kriminalsaker? Hva er det egentlig vi utenforstående vil vite?

Og jeg skal lete fram en feel-good-roman....

Musikkens kraft

Enhver nordmann forsøker for tida etter fattig evne å forestille seg hvordan det er å gjemme seg på ei øy i over en time, mens en desperado plaffer ned venner og kjente. Helst prøver vi å unngå å forstå det...

Jeg hadde valgt Cellisten i Sarajevo som leselektyre til spelprøvene på Stiklestad (noen ganger blir vi sittende å vente mens de legge regi), og da tenkte jeg at kombinasjonen av musikk og kamp var passende. Det ble litt for passende. Folk har gått livredde rundt i Sarajevo i nesten 4 år! De eneste gangene de gikk ut, var for å skaffe vann og brød.
Sentralt i boka er en henrettelse av 22 mennsker i en brødkø, og en cellist bestemmer seg for å spille Albinonis Adagio hver dag kl 16 i 22 dager. Boka begynner med en anektdote om opprinnelsen til stykket. Det er visstnok ikke Albinoni som har skrevet det, og det stemmer godt overens med at det har med romantiske trekk enn barokken. Vakkert er det uansett, vi spilte det i Nord-Trøndelag kammerorkester i februar - virkelig meditativt er det.

Forfatteren beskriver hvilken effekt musikken har på den redde befolkningen, snikskytterne og hun som er satt til å beskytte han. Vi følger tre personer: den ene prøver å skaffe familien og ei sur nabokjerring vann, den andre jobber i et bakeri, og greier derfor å skaffe brød, og den tredje er en kvinnelig skytter som forsøker å redusere antall snikskyttere i åsene rundt Sarajevo. Det er en gripende historie, og med de grufulle hendelsene i Oslo og Utøya som bakteppe, blir boka enda sterkere. At musikken i gitte sammenhenger har en kraft når ord kommer til kort, er det vel ingen tvil om.

Don Quijote stuper inn i avslutningen av første bok (DQ L-LII)

Endelig sommer i Trøndelag, verandaen inntas med en smoothie mens båtene putrer forbi og måkene passer på avkommet sitt - ikke helt stillferdig. Don Quijote blir omsider overtalt til å bli med hjem, men før det får vi enda en historie om en skjønn, ærbar jomfru.

Det kommer en gjeter forbi med ei geit som han omtaler med få positive ord. Han en blitt sviktet av jomruen han beilet til, og går derfor rundt og skjeller ut geiter. Don Quijote går til kamp mot han, det går riktig ille, begge går blodige ut av kampen. Vår antihelt gir seg ikke med det, for kampen blir avbrutt av en prosesjon. De hører en sørgende trompet og møter en hvitkledt prosesjon med jomfru Maria. Don Quijote tror dette er enda en jomfru han skal redde, og går til kamp mot hele prosesjonen. Presten i prosesjonen og vår prest kjenner hverandre, og omsider går dQ med på å bli fraktet hjem. At han går til angrep på disse hvitkledde tradisjonsbærerne (bokstavelig talt), har jeg faktisk en viss forståelse for. Første gang jeg så - og hørte - en prosesjon i Spania, syntes jeg det var skremmende. Særlig de broderskapene som har hvite drakter. At Cervantes nevner at de er hvite allerede på 1600-tallet, betyr vel at de kom før KKK i USA. Jeg synes likevel at de holder på denne tradisjonen i Spania, når draktene deres har blitt misbrukt på denne måten...

Sancha Panza surrer rundt med drømmene sine om grevskap og øyer. Nå har han i tillegg fått forestillinger om at han ikke trenger å jobbe for å styre: "det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe." Dette vitner om at SP holder på å tippe over, samtidig som det nok ligger en samfunnskritikk det. Fortsatt finnes det statsledere som oppfører seg på den måten, og innen for adelskapet har det nok ikke vært få av dem.

Når de omsider kommer hjem, er nok ikke SPs kone lite skuffet over tilstanden de ankommer i, men hun omtaler han fortsatt som "kjære ektemann"...

Del 1 er gjennomlest, litt usikker på om jeg går løs på del 2 umiddelbart, men det er ingen tvil om det er morsomt å lese sammen med flere andre.

Vikinger, riddere, fiksjon og virkelighet (DQ XLV-XLIX

Uvirkelig er en av ordene som går igjen om dagen. Lesing blir det mindre av, dagene fylles med orkesterprøver på Stiklestad og nyhetssendinger... På Stiklestad varslet kristenkonservative demonstrasjon mot at flere trossamfunn skal ha dialog på det historiske stedet. De lar seg ikke stoppe av hendelsene i Oslo/Utøya. Toleranse og dialog er viktigere enn noen gang.



I vårt samlesingsprosjekt er dialogene mellom SP og dQ tilbake. SP prøver å overbevise dQ om at han ikke er forhekset, dQ argumenterer for at han er det. Før det havner alle parter i slåsskamp om bekken er en hjelm og om pakksadelen er seletøy for hest. "Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og doña Clara besvimt", altså en hel rekke ulike reaksjoner på knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgytelse. Det kommer en kannik på banen som kritiserer ridderlitteraturen og samtidas skuespill. Han argumenterer over flere sider, og synet er vel Cervantes eget?



Hva er egentlig en ridder? Begrepet har fått en negativ klang de siste dagene... Flere har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Jeg er usikker på om jeg liker alle kampene don Quijote initierer, jeg tar avstand fra midlene Olav Digre benyttet for å innføre kristendommen til dette landet i 1030, og jeg har ikke ord for den avskyen jeg føler for at demokratiet blir så vanvittig brutalt angrepet 2011.... Liker bedre måten Jens Stoltenberg møter utfordringene på enn don Quijotes...

Balkongscenene står i kø (dQ XXXLII-XXXLVI)

Balkongen var velegnet for kurtisering i riddertiden. Denne gangen møter vi to femtenåringer som aldri har snakket med hverandre, de har kun sett hverandre fra balkongene, helst med gardinene trukket for. De har felt mange tårer fordi de vil ha hverandre. Om de blir gift får vi vel vite om en stund. Vertshuset er nå fullt av folk vi har møtt i løpet av de 350 sidene som hittil har omtalt dQs eventyr. Den ene floken etter den andre blir løst.



Don Quijote selv kommer omsider på banen igjen, og han prøver å holde avstand til en skjønn jomfru fordi har han lovet seg bort til Dulcinea. Av en eller annen merkelig grunn - det er slett ikke enkelt å forstå hvorfor han havner opp i de ulike slituasjonene - rir han bort til en balkong, og blir bundet fast i den ene handa opp til rekkverket. Etter lang tid rører Rocinante på seg, og han blir hengende etter armen. Fortsatt med æren i mer eller mindre behold.



Sancho Panza må gå i kamp med en væpner fordi det er under dQs verdighet, og deretter dukker barbereren med bekkenet og eselsadelen opp. Det er fortsatt mye som er uløst når ukas leseøkt er over.... og jeg holder fortsatt ut, kanskje kommer det en prins på en hvit hest til min balkong også...

Vinter i Madrid...

...eller sommer i Cádiz. C.J. Sansom er i utgangspunktet jurist og historiker, så hovedmålet hans er å formidle ulike sider ved den som skjedde i den spanske borgerkrigen, og Spanias rolle under den andre verdenskrig. Det er tilløp til å være en pageturner, men jeg synes nok ikke han lykkes like mye med romandelen av boka, kjærlighetsfortellingene er ikke helt troverdige.

Utgangspunktet hans er veldig godt. Han plasserer tre unge britiske menn med kostskolebakgrunn i Spania med tre ulike roller. En av dem er kommunist i sitt hjerte og drar dit allerede i 1931 for å være med på å bygge opp den andre republikken. Sansom formidler kunnskap om den andre republikken, selve borgerkrigen, Englands rolle under borgerkrigen, Englands rolle i Spania under andre verdenskrig, Tysklands forhold til Spania under borgerkrigen og andre verdenskrig på en fortreffelig måte. Det blir ikke så detaljert og fagsentrert at man ramler av. Romaner er en flott måte å lære om historie og samfunnsforhold. Ved å la karakterene ha ulike roller i et samfunn får man belyst ulike aspekt. Det er vel ingen tvil om hvilket politisk stanpunkt forfatteren selv inntar. Han lar The bad guys være falangister eller monarkister, og vi får stor sympati med de røde. Det er i bunn og grunn en røverroman med spionasje og korrupsjon på alle kanter, og det er vanskelig å avsløre hvem som egentlig spionerer på hvem. At det diplomatiske spillet faktisk kan være slik i krigstid, er ikke usannsynlig. Sansom beskriver også kirkas skitne rolle i denne perioden.

Etter å ha vært i Spania i et par uker nå, observerer jeg at alle snakker om den økonomiske krisen landet er rammet av. Samtidig er det ingen som har noen løsning på hvordan de skal komme seg ut av uføret. Helst vil de jobbe minst mulig, og ligge mest mulig på stranda, gjerne med en daglig dose "porro". At befolkningen i landet kanskje bør gjøre en liten dugnadsinnsats for å få landet på rett kjøl er slett ikke noe alternativ. Alt er politikernes og bankenes feil. Sansom gjentar stadig vekk at dette landet trenger hard styring. Utfordringen er å balansere den harde handa med ytringsfrihet. 40 år med diktatur er nok ikke god løsning.

I Cádiz bodde jeg i en leilighet i arbeiderbydelen La viña. Der er flere av bygningene fra Franco-tida. Franco gjennomførte et nasjonalt byggeprogram han kalte I.N.V (Instituto Nacional de la Vivienda). Husene er i god stand. Det overraskende er at Franco-emblemet fortsatt sitter på innganspartiene. Veggene er pusset opp for ikke så lenge siden, og det hadde vært en gylden sjanse til å ta dem ned. Her har de tvert i mot blitt tagget med victory-tegnet V. Med utfordringene dagens Spania har, finnes det fortsatt en del som ønsker seg tilbake til "bedre" tider. Hos Sansom får vi innsyn i krigsfangene jobb med steinbruddet som ga grunnlaget for Franco-monumentet. Jeg har fortsatt ikke besøkt monumentet, vet ikke om jeg har lyst heller. Det er vel meningen at det skal være et senter for menneskerettigheter, men det finnes fortsatt spanjoler som valfarter dit for å legge ned blomster til ære for generalisimoen...

Guiritana på plass i Cádiz

Endelig er guiritana på plass i sitt rette element. Mye av Andalucía er overbefolket av turister sommers tid. I Cádiz er de fleste av dem spansktalende, så man slippper å vasse i skandinaviske, britisk og tyske dialekter. Guiri = utlending, helst med lyserød hud og null spanskkunnskaper, -tana er et feminint suffiks, gitana = sigøynerkvinne, gaditana = kvinne fra Cádiz.








De fleste forbinder Andalucía med flamenco. Flamenco er en samlebetegnelse på flere danser/musikkformer. Alegría-en kommer fra Cádiz, ordet betyr glede, og musikken gjenspeiler lynnet til gaditanerne. I La Perla de Cádiz foregår det en alegría-konkurranse der de beste danserne fra Andalucía deltar.



I baren "El Márques de Cádiz" er det en mer improvisatorisk og folkelig kultur. Kankje vel så morsomt...



Om sommeren er det vel først og fremst strendene som lokker. Cádiz er omgitt av strender på alle kanter. Den minste er La Caleta. Den ligger i gammelbyen, og er omgitt av to slott, veldig hyggelig, men vannet er dessverre veldig skittent. Da jeg kom til Cádiz for å bo der, kom jeg direkte fra Havanna. Det er rett og slett samme by, det er akkurat som . Dette har de en sang om, og James Bond-filmen Die antother day er filmet der.






Følger man Campo del Sur (som på Cuba heter Malecón), kommer man til ei avskjermet strand som heter Playa de Santa María. Der er vannet renere, og når vinden står på (og det gjør den ofte i Cádiz, enten som levante eller poniente), er det ikke så store bølger der som på neste strand.



Søndags ettermiddag samles damerne om bingo - et fantastisk sosialantropologisk studium. De satser 20 pence hver runde, og bruker ord i stedet for tall. Guerra = 36 (pga borgerkrigen som startet i 1936), Santa Ana = 26 (hennes dager er 26. juli), Noche buena = 24 (den er vel logisk), den morsomste er 11: snørrenner. Etter Santa María kommer den fineste stranda, Playa Victoria. Sanda er hvit og stranda strekker seg nesten så langt øye rekker. Det er fin trening å vasse de 4 kilometrene tilbake til gammelbyen etter at man har svømt litt i enden av Playa Victoria. En av ordene man lærer raskt er chiringuito, som betyr strandbar. Her får man forfriskninger både på dagtid og nattestid. Av og til er det levende musikk der, og ikke sjelden blir det danset. Utenfor Playa Victoria er det en bymur som holdt franskmennene unna i 1812, og da begynner Playa de Cortadura. For gaditanere er langtvekkistan cortadura.

Arabisk prinsesse svikter sin far (dQ XXXIX-XLI)

I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.



Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk.


Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang. De greier å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!

Sommer uten menn (Siri Hustvedt)

Perfekt strandlektyre når man har dratt til Spania uten mann. Som en venn sa: man tar ikke med fisk til Lofoten :)



Siri Hustvedt har skrevet en roman med et ganske fiffig utgangspunkt. En middelaldrenen poet får høre at ektemannen trenger en pause, og pausen er en ung, fransk kollega.



Nok en roman om psykiske lidelser, denne gangen kortvarig sammenbrudd med innleggelse. Mia løser sine problemer ved å dra til moren, der møter hun to gjenger: Morens venninner på mellom 80 og hundre og to år, og hun starter et skrivekurs for 7 trettenårige jenter. Dette grepet er ganske artig. De eldre damene har levd et liv i medgang og motgang, og har masse av erfaring å øse av. Noen av disse erfaringene har de kanskje aldri delt med noen, men pga Mias situasjon kommer de innerste tanker opp på mer eller mindre subtile måter. De prepubertale jentene er knisete, usikre og nysgjerrige på livet, et flott grep fra Hustvedt for å få Mia til å gå tilbake til sine egne erfaringer fra den tida. Etterhvert får vi også innsyn i et grelt eksempel på jentemobbing, jeg tror enhver kvinne vil kjenne seg igjen i et par av disse rollene. I tillegg til disse to feminine gjengene, har vi Mias forhold til datteren, psykologen og en anonym "Ingen", forholdet til eksmannen foregår kun i skriftlig form.



Gjennom hele romanen er det henvisninger til litteraturen, og jeg er litt usikker på om hun lykkes med det, eller om det blir en oppvisning av virkemidler. Hun henvender seg stadig til leseren, og jeg er usikker på om det virkemidlet fungerer.... Kanskje hun vil si at dette angår meg også? Det vil jeg i så fall velge selv...


Mannssynet er litt unyansert, det er det opp til de få mennene som leser denne boka å avgjøre. Som kvinne kjenner man igjen noe av dette uansett.

Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)

Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er vel ikke så veldig gjennomtenkt. På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.


I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.


Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.


Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.


Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?

Bukkefesten - Mario Vargas Llosa

Dette må være grunnen til at Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris 2010. For et grusomt mesterverk! En blanding av historie, psykologi, tortur, griskhet, frykt og familiebånd. Jeg avsluttet boka i et land som har vært demokrati i 36 år, ser man langt nok vestover fra Cádiz, når blikket øya Hispañola - (Haiti og Den dominikanske republikk). Vi følger Trujillos siste dager som diktator i 1961 og konspirasjonsplanene til de som drepte han. I tillegg har Vargas Llosa flettet inn en gripende og hjerteskjærende historie om ei ungjente, Urania, som kom seg ut av landet som 14-åring et par uker før diktatoren ble henrettet. Det er nok festen med henne tittelen på boka henviser til. Hun er nå blitt snart 50 år og besøker for første gang sin slagrammede far, som sitter i rullestol uten språk. Han hadde flere ministerposter under diktaturet, og hun anklager den nå forsvarsløse faren på det sterkeste - etterhvert forstår vi og tanten hennes hvorfor. Det meste i denne boka er basert på reelle hendelser, men Urania har visstnok ikke eksistert.

Romanen er i høyeste grad dagsaktuell, flere stater i verden har fortsatt en diktator som har herjet med folket sitt i flere tiår. Ytringsfrihet er det første som ryker, enhver som ytrer seg mot regimets herre, blir drept. Store beløp settes i bankkontoer i Sveits og nær familie viser temmelig griske sider. Vargas Llosa viser også det vakumet som oppsto i de første månedene etter henrettelsen, der en av de medsammensvorne feiget fullstendig ut, og et fryktelig kaos fulgte. Et høyaktuelt spørsmål er om demokrati kan innføres med makt.

Det er ikke lenge siden Spania var et diktatur, demokratiet har blitt innført i en fei, og om det har vært vellykket kan nok diskuteres. At finanskrisa rammer hardere her enn i andre europeiske land kan ha noe med dette å gjøre, kan man jo spekulere på. Spanjolene selv sier at landet er fint å feriere i, det er en helt annen sak å bo her. Samtidig forsøker de sammen med bl.a. Norge å innføre demokrati med makt i et land lengre sør....

Jomfruer i nød og ærbare hustruer (DQ bok IV kap XXXII-XXXV)

Forrige leseøkt avsluttet med at don Quijote i et snev av selvinnsikt var skamfull over behandlingen Andrés fikk etter at han prøvde å redde han. I løpet av denne ukas 40 sider ligger han stort sett og sover, Sancho Panza er ute og passer på han. Når han våkner går han løs på noen vinsekker som han stikker hull på, som vanlig innbilder han seg at det er noe annet - denne gangen kjempen han har fått i oppgave å drepe. Han kneler foran presten og tror at han er prinsesse Micomicona. SP er fortvilet over at han aldri skal få sitt grevskap når han ser hvordan herren går løs på vinsekkene. De to turer altså fram som vanlig.

Størstedelen av denne bolken gjenga imidlertid en hel novelle om bestevennene Anselmo og Lotario, og ikke minst Anselmos hustru Camilla. Anselmo elsker sin kone og vil teste om hun er ærbar, han oppfordrer derfor vennen til å flørte med henne. Han går motvillig med på planen, og blir uforvarende forelsket i henne. Hun gjør en kort tid motstand, men gir etter for begjæret og forviklingene er i gang. Qué lío!

Hvem lurer hvem? Hvem skjønner at han/hun blir lurt? Hvem er alliert med hvem? Det er helt tydelig at ekteparet ikke er alliert med hverandre.

Det er en novelle med tydelig moral. Det går ille med alle tre. En mann skal stole på sin hustru, og ikke sette henne på prøve. En kone skal ikke ha en affære med sin manns beste venn. En god venn innleder ikke et forhold med hans kone. Bildet er hentet fra en italiensk side.

Kvinnesynet er langt fra nåtidas skandinaviske - kvinnene skal være jomfruer, dydige og ærbare. Går noe galt, er det deres feil.

Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna

Det er vel dette som kalles morbid humor. Paasilinna lar to menn forsøke å ta sitt eget liv i samme låve samtidig. En vil skyte seg, den andre henge seg. De oppdager hverandre, får det hyggelig og dermed er en makaber ferd i gang. De setter inn en annonser der de spør etter flere som er i samme situasjon, og arrangerer et stort møte. Mange av de frammøte legger ut på en hasardiøs tur nordover mot nordkapp i en luksusbuss, med eneste mål å kjøre bussen utfor stupet.

Det er bare så innmari trivelig å være sammen, særlig med folk som forstår hvordan man har det. Litt sprit, og stemningen blir høy. Paasilinna greier å skrive en komisk roman basert på dette alvorlige temaet. Det er mange svarte tanker her, og de er innom både Svartvik og Schwarzwald.

I Fakta om Finland avslører Erlend Loe hovedpersonens og de fleste nordmenns manglende kunnskap om Finland, og det er morsomt å lese hva Paasilinna trekker fram av Norge i den tida de er i landet. Karrig natur, bidrag til den norske statskassa og linjeakevitt er noe av det han nevner. Fra Finland får vi mye mørk skog, idyllisering av badstukulturen og ikke minst et enormt alkoholkonsum.

Personene i gruppen har ulike årsaker til å begå selvmord, og Paasilinna gjør rede for et stort antall måter å avslutte livet på. Selv bor jeg ved en av landets sterkeste tidevannsstrømmer, og stirrer man lenge nok nedi vannet, kan suget komme til enhver. Dessverre har det også skjedd at noen har endt sitt liv her. I denne delige sommervarmen, med nyfødte e-unger flytende omkring, er helt uaktuelt for min del.

Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve (Gegen die Wand, Veronica vil dø). Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt (Hedda Gabler, Rosmersholm, Die Welle). Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien. På mange vis ligner boka på Loes Muleum.

Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-XXXI)

Fjerde del er skrevet av Cervantes selv, det var vel strengt tatt han som hadde skrevet tredje del også, men han hevdet hardnakket at det var en maurer.




Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Skjæret jeg ser fra verandakroken min holder neppe for han... Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett noe til det siste enda.


Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.


Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.


Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land). Her er det mye snakk om gunst.


"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.


"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."


"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.


En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.

Guiritana elskar Mopp og Mikko

Kari Stai følger opp suksessen Jakob og Neikob med fire pekebøker om Mopp og Mikko. Mot Neikob sin vilje, har de to tatt turen til Tyskland, Danmark og Frankrike, noe Jakob setter stor pris på. Blodrik og Vanja har også fulgt etter til Tyskland.



Deres nye etterfølgere elskar ting, mat, kjøretøy og dyr. Samlaget har gitt ut alle bøkene samtidig, og de er bygd opp etter samme mønster, noe smårollinger liker godt. Mens jeg nøt bøkene på verandaen, fløt et e-familie med bløte, helt nye e-unger forbi. Mopp og Mikko ville vel ha kalt dem myke dyr.


I alle fire bøkene fylles kjøretøy opp med noe, en traktor fylles opp med dyr, en lastebåt lastes med kjøretøy, en truck med ting og kanskje den beste: ei handlevogn med mat. Kari Stai har en leken måte å klassifisere på, dyr deles inn i gule og søte, lange, stripete dyr. Kjøretøya kan fly, være oransje eller små. Ting er blå, myke eller harde og maten er gul, lang eller søt. Mens Mopp og Mikko er på jakt etter alt dette, blir det de finner på neste side, antydet på den siden man er på. Dermed får smårollingen lyst til å bla om, og det er lett å finne ut om man bladde forbi en side. På nest siste side er alle kjøretøyene fulle, og det er vill jubel. Når handlevogna er full, har noen tatt et bitt av all maten som er oppi den.



På siste side kommer virkelig pedagogikken fram, barna oppfordres til å si navnet på andre ting/dyr/kjøretøy/mat på bildene, og de blir spurt om hvilke ting/dyr/kjøretøy/mat de liker best. Kari Stai har vunnet pris for sin hyllest til den lille larven som aldri blir mett tidligere, og nå sender hun en hilsen til han på den siste siden av Mopp og Mikko elskar dyr.



Fargene er rene, figurene er artige og bøkene er med på å utvide ordforrådet på en morsom måte. Håper Mopp og Mikko finner noe annet de kan elska, og at Samlaget synes det er en god idé. Mopp og Mikko fortjener også et par turer til utlandet for å se hvor det ble av Jakob og Neikob, Vanja og Blodrik.

Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)

Av og til må man ta pause fra galskapen, og pinsedagen er tilbrakt med hyggelig selskap på Stokkøya. Ei øy Sancho Panza sikkert ville ha satt pris på å få herredømme over. Blåskjellene på strandbaren er fantastiske og utsikten er ubetalelig.

Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??


"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for å
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"
SP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?


På Stokkøya var vi inne i ei hule som i følge et infoskilt var der allerede før den siste istida. Hula er nå blitt en festplass. Cardenio bodde i en hule, trodde jeg - inntil jeg leste ordet korkek en gang til: kor-kek (hva i all verden er det??) eller kork-ek . Han bodde altså i noe som lignet et Pippi-tre.



Cervantes får volum på dette verket sitt gjennom å flette inn stadig nye historier inne i historien. Leseren blir narret til å lese videre gjennom at det stadig vekk blir fortalt halve historier. Del 3 ender før forkledningsplanen er gjennomført - så her er det bare å henge på videre.

Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.



Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote.



Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".



Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pitoreske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

En lykkelig mann - Arto Paasilinna

Arto Paasilinna gir oss svaret på hva som gjør en mann lykkelig. Oppskriften er en hel kommune å boltre seg i, vingeklipping av maktpersoner, to fertile kvinner, nakenbading, triksing med offentlige valg, en konjakk i ny og ned og omgåelse av tregt byråkrati. Dette er min første bok av Arto Paasilinna, og det blir ikke den siste.

Kommunistiske ideer overlever, blant annet bygges en bauta midt i byen over kommunistene som falt et slag. Alle som har makt i starten og prøver å motarbeide hans skaping av arbeidsplasser, blir satt på plass med mer eller mindre skitne metoder. Verst går det kanskje utover kirkas folk, som hentydet på coveret.
Den etterhvert så lykkelige broingeniøren er oppfinnsom, arbeidssom, målbevisst og på grensen til stormannsgal. Han viser usannsynlige diplomatiske evner, både i forhold til en forsmådd ektemann, og til et par jaktkamerater som forsøker å skyte han.

Fortellingen er usannsynlig, men underholdende.

Den ærlige bedrageren - Tove Jansson

Mummitrollets mamma skriver også voksenbøker. I Mummidalens univers viser hun at hun har innsikt i mellommenneskelige forhold. Stinky og Ninni er fine figurer å vise til når man jobber med ungdomsmiljø, gutten som tiltrekker seg all oppmerksomhet, mer eller mindre frivillig, og den usynlige jenta. Begge kan bryte sine mønstre hvis de andre bevisstgjøres. I Den ærlige bedrageren er den ene hovedpersonen barnebokforfatter som lager bøker med blomstrete kaniner. Hun prøver å svare på alle brevene hun får fra barn, og forholde seg til henvendelser om å lage plastdingser av de blomstrete kaninene hennes - akkurat det er vel tatt fra hennes eget liv. Utover dette, er det ikke mye jeg forbinder med Tove Jansson her. Har altså ikke lest annen voksenlitteratur av henne...





I boka møter vi to kvinner med sterke personligheter, akkurat som i Døren av Magda Szabó, på vaskelappen til boka, står det at de to gjennomgår en personlig utvikling og at Jansson viser en inngående menneskekjennskap. Jeg vet ikke jeg... kankskje er det noe jeg ikke ser. Holder på å lese Don Quijote for tida, og der er det også to hovedpersoner som overtar hverandres personlighet etterhvert - sies det. En annen likhet med DQ, er samtalene om ridderbøker, hos Jansson er disse heltene som regel til sjøs.





Romanen er kort, og pløyes rakst gjennom. Den handler blant annet om å stole på medmennesker, og en hund spiller en aktiv rolle i boka. Hunder betraktes som trofaste dyr, og i tillegg til personene gjennomgår også schäferen en utvikling fra å være 100% trofast mot Katri, til å bli temmet av Anna, for deretter å stikke ulende til skogs.
Katri er en følelseskald person med gule øyne, hun planlegger å svindle barnebokforfatteren Anna, og får henne til å mistenke alle rundt seg. Fra å ha full tiltro til alle, begynner Anna å tro at alle er ute etter henne.

De to leker etter hvert en lek om hvor mange prosenter de kan ta fra firma som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene. Når de ikke har flere reelle firma å forhandle om, fortsetter de leken med fiktive penger, et pek mot finansakrobater som har forårsaket finanskrisa nordmenn bare så vidt aner hva dreier seg om. Denne scenen er ganske fornøyelig.





Ellers handler boka om å være der for hverandre. Begge kvinnene vil skjenke broren til Katri, Mats, en båt. Boka har få personer, og noen gjenstander går igjen: Anna er ekstremt opptatt av skogbunnen - hvorfor? Hva er dette et bilde på? Menneskesjelens dypeste lag? Mats jobber med båter og ønsker seg en båt. Hunden representerer trofasthet og svik. Ridderromanene er skurkehistorier folk har blitt gale av tidligere også.







Jeg vet ikke jeg... noen stor litteratur er det ikke. Forlaget har jeg aldri hørt om før, og boka er full av skrivefeil. Blant annet blandes De og de hele tida, så man blir i tvil om det er direkte eller indirekte tale.

Ridderen av den bedrøvelige skikkelse (DQ kap XV-XIX)

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura.



Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.



Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.


Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen til samleserne er passe langsom, så selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser, er jeg fortsatt ajour med leseplanen.

Jenny - Sigrid Undset

Noen sliter med å velge mora eller dattera. Jenny greier ikke å velge mellom sønnen og faren. Kanskje vil hun ikke ha noen av dem. Kanskje er det umulig å oppnå den store kjærligheten. Eller kanskje er det den umulige kjærligheten som er den store kjærligheten.
Finnes "den ene"? Hvis jeg finner "den ene", er jeg samtidig "den ene" for den andre? Er det først når forholdet møter en eller annen motstand, at man kjenner den store kjærligheten. Kan man få barn når man ikke føler lidenskap? spør Franzisca. Jenny svarer sikkert - for hun er jo gravid selv uten å føle noen lidenskap med barnefaren. Jenny er full når hun erkjenner at hun er gravid, og legger for dagen utrolig mange refleksjon rundt det å bli alenemor, sjokket og tilstanden tatt i betraktning.

En gang skal jeg sette meg inn i hvorfor Rebekka West, Hedvig og Jenny tar sitt eget liv.


Roma er en fanstastisk by å være forelsket i, det er nesten så man skulle tro at ordet romantisk har oppstått i den byen. Sigrid Undset gir en deilig beskrivelse av kunsternes frie liv der nede for hundre år siden. Språket hennes er vakkert - og gammelmodig. Flertallsendelser på intetkjønnsord er egentlig ganske fint: navner, huser, taker.