Det er vel dette som kalles morbid humor. Paasilinna lar to menn forsøke å ta sitt eget liv i samme låve samtidig. En vil skyte seg, den andre henge seg. De oppdager hverandre, får det hyggelig og dermed er en makaber ferd i gang. De setter inn en annonser der de spør etter flere som er i samme situasjon, og arrangerer et stort møte. Mange av de frammøte legger ut på en hasardiøs tur nordover mot nordkapp i en luksusbuss, med eneste mål å kjøre bussen utfor stupet.
Det er bare så innmari trivelig å være sammen, særlig med folk som forstår hvordan man har det. Litt sprit, og stemningen blir høy. Paasilinna greier å skrive en komisk roman basert på dette alvorlige temaet. Det er mange svarte tanker her, og de er innom både Svartvik og Schwarzwald.
I Fakta om Finland avslører Erlend Loe hovedpersonens og de fleste nordmenns manglende kunnskap om Finland, og det er morsomt å lese hva Paasilinna trekker fram av Norge i den tida de er i landet. Karrig natur, bidrag til den norske statskassa og linjeakevitt er noe av det han nevner. Fra Finland får vi mye mørk skog, idyllisering av badstukulturen og ikke minst et enormt alkoholkonsum.
Personene i gruppen har ulike årsaker til å begå selvmord, og Paasilinna gjør rede for et stort antall måter å avslutte livet på. Selv bor jeg ved en av landets sterkeste tidevannsstrømmer, og stirrer man lenge nok nedi vannet, kan suget komme til enhver. Dessverre har det også skjedd at noen har endt sitt liv her. I denne delige sommervarmen, med nyfødte e-unger flytende omkring, er helt uaktuelt for min del.
Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve (Gegen die Wand, Veronica vil dø). Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt (Hedda Gabler, Rosmersholm, Die Welle). Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien. På mange vis ligner boka på Loes Muleum.
Blog Archive
-
▼
2011
(67)
-
▼
June
(8)
- Bukkefesten - Mario Vargas Llosa
- Jomfruer i nød og ærbare hustruer (DQ bok IV kap X...
- Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna
- Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-...
- Guiritana elskar Mopp og Mikko
- Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)
- Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)
- En lykkelig mann - Arto Paasilinna
-
▼
June
(8)
Popular Posts
-
Det blir mindre og mindre krimlesing, og her ble jeg minnet på hvorfor. Stereotype karakterer, der de usympatiske er så lite tiltalende at m...
-
Vin, mat og leseglade damer. Denne gangen la bokelskere.no og kanonsamlingen "1001 bøker du bør lese før du dør" premissene for bo...
-
Da sitter jeg med ei rykende fersk bok hendene som er gitt ut på Bokforlaget Publica. Cecilie Bjørnstad har nettopp utgitt sin første roman,...
-
Det er tid for klassikere. Etter å ha lest ny og delvis merkelig nordisk litteratur i flere måneder, har jeg funnet fram Duun og Undset. Så ...
-
Påska 2010 er på hell, og kan oppsummeres med to ord: sol og veranda :-) Det må sies at utsikten her er upåklagelig. Mellom quizzing og flør...
-
Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet he...
-
Som uerfaren strikker, har jeg mye å lære. Blant rette, vrange, to rett sammen, en vridd sammen, tre felte masker på hver side av maskemarkø...
-
Merkelig nok er fremmedfrykten blitt større de siste to åra, hvertfall hvis man skal bruke kommentarfeltet på internett som sannhetsvitne. F...