Politimester Brunos himmelrike

For et herlig sammensurium av fransk landsbyliv, nasjonalisme, gourmetmat, bestialsk mord, viner, algeriske innvandrere, hulemalerier, gåselever, nazisme, romantikk, rugby, nynazisme, flørting, britiske romantikere, tradisjoner, avfolkning, tennis, og narkosalg. "Bruno Politimester. Mord, vin og gåselever" er en krim med alle dens standardingredienser, men fokuset på hyggelig fransk landsbyliv og dets smaker og lukter preger boka så mye, at den blir helt annerledes.

Jeg fikk den anbefalt før jeg dro på yogaferie i Midt-Pyrineene i sommer, men jeg fikk ikke tak i den før etterpå. Den er perfekt å lese mens man er på tur. Det er bare å åpne vinflaska og nyte.

Forfatteren er britisk, og han skildrer et samfunn man får lyst til å være en del av.

På direkten - en moderne heksejakt

 

Sommerens krim har handling i det hektiske medialivet i Oslo. Vi får et innblikk i karakteren intrigene bak heksejakten som media har utviklet de siste 10 åra. Alle sakene skal publiseres så raskt at journalister baserer seg mer på hva andre journalister har funnet ut, enn å trippelsjekke fakta selv. Dette er en virkelighet vi alle møter daglig. Når det gjelder samarbeidet mellom politi og media, er dette helt nødvendig - media sprer informasjon som fører til flere tips. Imidlertid ser vi stadig at politi lekker som ei sil, og offentligheten får detaljer som kan hemme etterforskning. Remen har selv bakgrunn som journalist og kjenner disse problemstillingene fra innsiden. Hun har visstnok brukt tre år på å skrive boka,  den enda ble mer dagsaktuell etter fjorårets store hendelse, og hun henviser til saken i ei bisetning. Nyhetsreporteren Maria dør på ei direktesendt sending, og mediahusets egne blir mistenkt. Kolleger får kjenne på hvordan det er å være på den andre siden i nyhetsbildet. Etterhvert viser det seg at mange av aktørene snakker fransk, og alle veier fører til Sør-Frankrike, der Remen har skrevet store deler av boka.

Her er det bare å finne fram litt fransk ost og vin, og la seg rive med.

De virkelige jomfruene i nød

Etter å ha levd med don Quijote hver søndag i et halvt år, var jeg usikker på om jeg hadde fått min dose med jomfruer i nød. Terje Bjørangers bok "Den tredje søsteren" viser en helt annen virkelighet. Mens don Quijote rir virkelighetsfjernt rundt og vrøvler om gunstbevisninger og jomfruer som han skal komme til unnsetning, pakker Bjøranger inn en grusom virkelighet inn i en krimramme på en oppsiksvekkende måte. Dvs selve krimgåten er tradisjonell nok, to drepte, et politikammer, få mulige gjerningsmenn og ikke minst en nysgjerrig journalist med todagersskjegg, singel og med en voksen datter. Alle de klassiske ingrediensene for en krim.

Det som gjør denne annerledes, er den inngående innsikten Bjøranger sitter på når det gjelder æresdrap og tvangsekteskap i oslomiljøet. Det finnes mange unge jenter som er redde for å bli sendt til hjemlandet når de nærmer seg gifteferdig alder. Og da er ikke giftealder ca 35 år, slik det begynner å bli i resten av Norge... Dette er en hverdag som lærere, sosialarbeidere, helsesøstre, politi, UDI-ansatte, krisesentre og barnevernsarbeidere kjenner godt til. Bjøranger har selv bakgrunn fra UDI, og har reist i de områdene i Pakistan hvor ære-tradisjonene er på det sterkeste. Han har inngående kjennskap til det han skriver om, og det gjør det rett og slett til skremmende lesing. Det må være et utrolig sjokk for disse jentene å bli flyttet fra mer eller mindre trygge Norge til burkaland for å bli gift med en analfabet fetter.

Og verandaen? For tiden er jeg i Nürnberg, sola skinner, hagedvergene lokker. Jeg er heldigvis ei fri, selvstendig, norsk kvinne som kan reise hvor jeg vil stort sett når jeg vil. I Nürnberg konstaterer jeg at det har gått bedre med deres prosess enn med Josef K.s. De lurer bare litt på hvorfor de skal være de eneste som skal redde de late grekerne.

Emil og Neikob

"Svarte sekunder" er en krim der gåten om hvem som er gjerningsmannen ikke er det viktigste. Her er det noen fine personskildringer og Karin Fossum viser psykologisk innsikt. Hun skildrer en ekte Neikob: Emil Johannes er en enkel mann som ingen har hørt si noe annet enn "nei". De som omgås han må derfor formulere finurlige spørsmål, akkurat slik Jakob gjør med sin venn: "Du sier vel ikke nei til en tur?" Vi møter to mødre som gjør hva som helst for sine sønner. Sejer har noen viser noen meget alternative forhørsmetoder, og hele veien ser vi hvilken respekt Skarre og Sejer behandler de involverte med. Mer kan man vel ikke si om en krim uten å røpe for mye.... Jeg begynner faktisk å like Karin Fossum :)

Gjenferd

Nå har jammen den uskyldige fiolinen blitt et farlig syntetisk, narkotisk stoff!



Harry Hole er tilbake, tørrlagt og veltrimmet. Han mangler en langfinger, og har et stort arr opp fra munnviken, bare åtte kontakter på telefonen, og noen av dem er til og med døde.



Jeg begynte med å ta lydboka i bilen, men i starten blir vi presentert for flere fortellerstemmer, en er avdød, så da jeg fikk melding fra biblioteket om at jeg kunne få bokutgaven, tok jeg starten en gang til. Jeg hadde gått glipp av flere sentrale detaljer... Etterhvert som jeg kom inn i plottet og persongalleriet, gikk det greit å veksle mellom papir og lyd.



Jo Nesbø har denne gangen gått inn i narkotikamiljøet i Oslo, og nok en gang tar han tak i korrupte politimenn. Jeg lovte meg selv å lese et par feel-good-romaner før jeg tok noe som minner om traumene på Utøya, men her sitter jeg igjen. Vi skal kunne stole på politet, men de overlevende hadde naturlig nok vanskligheter med det, og Jo Nesbø er ikke nådig i sin beskrivelse av de utro tjenerne.

Det er et hardt gatemiljø som beskrives, og enda hardere går det for seg blant bakmennene. Henrettelsesmetodene er bestialske og detaljert beskrevet, og Harry Hole kommer seg unna gang etter gang, stadig mer lemlestet - som don Quijote?

Som vanlig snur løsningen seg flere ganger, man tror man har skjønt sammenhengen, hvem som snakker med hvem. Det ene gjenferdet dukker opp etter det andre, enten i virkeligheten eller i fantasien, noen er gjengangere og et av kallenavnene er Ibsen.

Jeg liker Harry Hole, jeg liker det småhumoristiske språket til Nesbø: "Mot den ene veggen var det stablet tomme Grandiosa-esker, et skjevt tårn av pizza", men nå spørs det om det kommer flere bøker om denne svære, mer eller mindre tørrlagte ekspolitimannen.

Den som elsket noe annet

Etter å ha forsøkt med ulike lydbøker i bilen, har jeg kommet til at krim er best egnet. Forøvrig leser jeg mindre og mindre krim. Denne har bare seks CD-er og burde være fort gjort. Men i de siste par ukene var behovet for å lytte til nyheter større.

Prosjektet til Karin Fossum er denne gangen å prøve å forstå hva som foregår i en pedofils hode. Vi følger gjerningsmannen helt fra starten, så usikkerhetsmomentet er ikke hvem som gjorde det her. Sejers kollega Skarre forsøker å sette seg inn i ulike typer parafili (å elske noe annet). Man får en viss forståelse for tankene, men det bør være langt mellom tanker og handling. Og akkurat dette er vel det mest urforståelige i forhold til angrepene på Oslo og Utøya. Vi har ytringsfrihet i dette landet, og den er hellig for oss, men det er helt vanvittig å iverksette slike planer.

Tilbake til Karin Fossum - jeg synes ikke boka er spennende nok, og hun greier ikke å nå til bunns på det psykologiske prosjektet hun prøver seg på. Den jeg likte best var faktisk Reinart. Han er en oppblåst mann som finner den første gutten sammen med sin kone. Han en er veldig stereotypt beskrevet, og ekteskapet deres er elendig. Det jeg likte var hans forhold til media, Karin Fossum beskriver kikkeren i oss. Hva driver tipserne til media? Og hva er medias rolle i kriminalsaker? Hva er det egentlig vi utenforstående vil vite?

Og jeg skal lete fram en feel-good-roman....

Påskekrim: Varsleren - Karin Fossum

Av en eller annen grunn har påska blitt høytiden for krim, både på TV og i bokform.Ikke en gang svenskene har denne tradisjonen. Visstnok er det forlagsbransjen som står bak fenomenet, da Gyldendal hadde annonsen "Bergenstoget plyndret i natt" i 1923. Det var ikke en nyhet, men tittelen på en kriminal. Året etter fulgte Aschehoug, og etter den tid har nordmenn lest krim i påska sammen med appelsiner og påskeegg. Jeg leser stadig mindre krim, men i anledning påska, har jeg kost meg den besnærende Varsleren av Karin Fossum.


Her ikke nødvendigvis selve kriminalhandlingene det som driver handlingen framover. Vi følger gjerningsmannen helt fra starten av boka, vi får en slags sympati med han, og lurer på hvilket pek han vil gjøre neste gang. Og vi lurer på om det noen gang vil komme et dødsfall i løpet av boka. Pekene han finner på underveis er morbide nok, så det trengs egentlig ikke noe skikkelig mord.


De fleste krimbøker handler om å gjette hvem som står bak handlingen(e) og hvorfor. Her er det mer fokus på hva som skjer i hodet på 17-åringen, og man lurer på hvor i all verden skolen og barnevernet har vært i hans oppvekst. Skildringen av forholdet mellom gjerningsmannen og bestefaren hans er god, og er med på å nyansere bildet av ungdommen. Konrad Sejer har en unik menneskekjennskap og det er en fryd å lese dialogene han fører. Privatlivet hans får ikke altfor stor plass, slik andre krimforfattere har en tendens til å ta med mer eller mindre interessante ekteskaps- og hverdagsbekymringer. På et sted er han takknemlig for sin egen oppvekst og dveler ved hvor viktig trygghet fra foreldrene er for at neste generasjon skal lykkes i livet. Fossum vier også ofrene for pekene plass, vi får se hvordan det går med dem ei stund etter hendelsene. Det psykologiske aspektet er viktig og hun lykkes ganske godt med det.


Utover det er det vanskelig å få krim til å bli god litteratur. Det er grei underholdning, og fint å ta fram i påskesola.

Isprinsessen - Camilla Läckberg

Det blir mindre og mindre krimlesing, og her ble jeg minnet på hvorfor. Stereotype karakterer, der de usympatiske er så lite tiltalende at man blir ergelig på forfatteren i stedet for karakteren. Dette gjelder for eksempel heltinnens svoger. Han er en britisk, kjedelig, økonomisk fiksert mann som ligner på de ektemennene til hovedpersonene til Victoria Hislop "Øya" og "Hjemkomsten". Denne slår i tillegg kona si, dette er jo noe som dessverre skjer i enkelte hjem, men beskrivelsen av dette blir ikke troverdig - det er langt unna Tore Renbergs fantastiske "Kompani Orheim". Politisjefen blir også veldig endimensjonalt beskrevet, han anklager kolleger for å drikke på ukedager når han samtidig tenker på at han selv drakk en halvliter sprit samme kveld. Det er kanskje ment komisk, men det fungerer ikke helt... Som hos Liza Marklund tar privatlivet til heltene stor plass. Det blir mye veiing, sminking og tanker før stevnemøter her.

Som bilunderholdning er boka helt fin, og det er en ok avkobling innimellom den nordiske lesinga... Jeg liker fortellinger der det som skjer i nåtida har sine årsaker i fortida. Åpninga av boka er også fin, hvis man kan kalle et drap fint... Og det er ikke tvil om at boka passer godt til årstida...

Et lite drap i Lisboa - Robert Wilson

Slutten av slike bøker tar nattesøvnen, og jeg lærer aldri... Neste gang skal jeg sette av nok tid på dagtid når jeg har ca 100 sider igjen!

Jeg burde nesten ha tatt meg en tur til Lisboa i sommer, med to bøker med byen i tittelene. En fin by som aldri kan besøkes nok.

Wilson er kjent for å legge handlingen til flere tidspunkt og knytte fortid og nåtid tett sammen. Denne gangen er gullet fra jødene under den andre verdenskrig sentralt - dette er en del av historien som jeg ikke har tenkt så mye på. Jeg har selvfølgelig vært klar over at det groteske faktum at de tok ut gullet av jødenes tenner. Men jeg har ikke ofret dem som skodde seg på dette gullet etterpå så mange tanker... I tillegg lærer man litt om wolfram.

Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 er også noe jeg ikke har inngående kjennskap til. Wilson beskriver hva de fleste hovedpersonene i boka gjør dette døgnet, og lar dette være en hendelse med betydning for handlingen.

Ellers må jeg si at det var usedvanlig mange voldtekter i boka, og aldri beskrevet fra offerets side. Jeg har alltid har lurt på tankene til menn som voldtar, her viser han vel hvor tankeløse de egentlig er...

Det er et forholdsvis stort persongalleri, men samtidig oversiktlig, selv om familieforholdene er litt innfløkte.

Det har ikke blitt mange krimbøker i sommer, men jeg håper å kunne oppdrive flere av dette kalibret.

Yngvar Ustvedt i VG var imponert da den kom på norsk i 2002.

Aftenposten kalte boka "Den fullbårne litterære krim"