Vi har vel alle tenkt tanken: Det hadde vært morsomt å reise framover i tid, og vite hva som kommer til å skje. Hvilke konsekvenser får valgene vi tar? Audrey Niffenegger har tatt tanken helt ut, og lekt seg med Henry og Clare. Henry har sin første tidsreise på sin femårsdag. Hun møter han for første gang når hun er 6 og han er 36, han møter henne for første gang når han er 28 og hun er 20. Forvirrende? Det er bare forbokstaven. For lesere som er avhengig av kronologiske historier, er ikke dette så enkelt.Når det er sagt, er ikke dette akkurat noen tung og komplisert lesing, heller tvert i mot. Det er ren feelgood, der man ikke trenger å tenke så mye. Men det er fascinerende at hovedpersonen kan reise framover i tid, vite når medmennesker og han selv skal dø. Da skulle man tro at han kan påvirke framtida, men det prøver han å unngå så langt det er mulig. Noen morsomme unntak er lotto og aksjer - det er uskyldig og en enkel måte å tjene penger på. Det hjelper Clare som vier sitt liv til kunsten.
Først og fremst er dette en kjærlighetshistorie. De er ment for hverandre. Han er fullstendig avhengig av henne. Hun er som en fiskerenke - hun venter mye, og er 100% trofast i tankene gjennom hele boka, med en lengsel etter han - som kan forsvinne når som helst, og en lengsel etter et normalt liv. Hun venter forøvrig på noe godt.
God ide, litt for lang, lettfordøyelig - rett og slett underholdende, verken mer eller mindre.
