I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk.
Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang. De greier å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!
