En herlig gjeng med forskere er samlet i regnskogen i Kongo. I kjent Nygårdshaug-stil har de artige navn som Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil. Alle verdensdeler er representert, og de er botanikere, zoologer, entomologer, ornitologer, biokjemikere. I tillegg bor det en eremitt i nærheten som dyrker orkideer. Til tider kan det bli vel detaljert faglig sett, og det er vanskelig å bedømme sannsynligheten av det som skjer, rett og slett fordi det er kompliserte teorier. Man lærer alltid mye av å lese Nygårdshaug, noe er veldig innfløkt, andre ting er selvsagte ting som ikke nordmenn flest ofrer mange tanker på i all vår selvtilfredshet. Hvor pinlig på en skala er det å innrømme at man ikke visste at det var regnskoger i Afrika? Afrika er for mange synonymt med tørke og ørken.
Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?
Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)
Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i
Klokkemakeren. I
Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.
