Hässelby - Johan Harstad

Jeg ble veldig glad i Johan Harstads bok om å være nummer 2 - "Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?". Buzz Aldrin ble nummer to på månen i 1969, og dro tilbake til jorda og følte seg uviktig - vi bruker han som eksempel på positivt fokus i MOT. I "Hässelby" er jeg- personen ingen ringere enn Albert Åberg. Harstad har tatt seg den frihet å dikte videre på hvordan det går med Albert (og faren) 20-30 år senere. Da jeg skjønte at dette var prosjektet måtte jeg tenke meg om: hva forbinder jeg med Albert Åberg uten oppfrisking? Skybert, far og sønn alene, mor totalt fraværende, "jeg skal bare" er en frase som alle fortsatt humrer over og sender en tanke til Hässelby. Etterhvert som jeg hørte lydboka til Johan Harstad, meldte behovet seg for å sjekke opp miljøet rundt Albert. Så jeg lånte et par bøker hos min medstrikkende fembarnsmor. Vi har en konkurranse på gang her, med temmelig urettferdige rammevilkår.... Kombinasjonen av lydbok og strikking er uansett perfekt, så får vi se om kombinasjonen med pc-bruk og spilling er like bra...

I Albert Åberg-bøkene finner vi en farmor, venninna Milla - som han nesten ikke kunne leke med fordi hun var jente - Johan Harstad har diktet en dramatisk historie rundt henne. Kameratene Åke og Viktor er med han inn i voksenlivet. Men først og fremst er "Hässelby" en roman om forholdet mellom far og sønn, forventninger og skuffelser. Bertil Åberg er en av Skandinavias mest kjente fedre, så det er et morsomt og modig prosjekt Harstad begir seg ut på. Som i "Buzz Aldrin" tar handlingen en tur innom en psykiatrisk institusjon. I tillegg til å fortelle en historie som utvikler seg med utgangspunkt i at ingenting er tilfeldig, går Harstad langt inn i menneskesinnet, og tar for seg essensielle spørsmål. Vi finner også morsomme historiske referanser: oppkjøp av star warsfigurer på 80-tallet for å kunne tjene store penger på dem ved et eventuelt come back, vi finner studentopprør og streiker i Paris på midten av 80-tallet, palmedrapet som symbol på sosialismens død. Når solidariteten dør, blir ensomheten mer påfallende.

Dagbladet mener boka er apokalytisk.

Dagsavisen mener Harstad er en luring.

NRK mener det er et dristig grep å fortsette historien til en kjent barnebokfigur.

Aftenposten mener at Harstad er en av Norges mest interessante unge forfattere.

Utrenskning - Sofi Oksanen

At denne boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i år er velberettiget. Sofi Oksanen kombinerer nåtid og fortid på en utmerket måte. I Stalins kyr satte hun overflodssamfunnets merkelige sykdom bulimi opp mot sulten og matkøene i Sovjetunionen. Denne gangen er seksuelle overgrep et av bindleddene: ofrene for dagens trafficking og overgrepene kvinnene ble utsatt for under forhør i Sovjetunionen, skammen som følger med dette er lik. Historien er grusom på mange måter, noe tittelen på boka også antyder. De to hovedpersonene har hver sin pinefulle bakgrunn, det er to generasjoner mellom dem. For Aliide, den eldste av de to kvinnene, har Estlands historie påvirket hennes privatliv gjennom alle tider. Det begynner med sjalusi overfor søstra pga en mann, dette er ikke et uvanlig tema, men når samfunnet rundt deg blir så følelseskaldt som det var i Estland på 50-tallet, er det ikke rart hun blir avstumpet.

I Stalins kyr var det en nasjonalistisk onkel som ble gjemt i et rom bak et skap, og her får vi nærmere kjennskap til denne historien. Dette blir også sett i sammenheng med den frihetsberøvelsen dagens trafficking-jenter opplever.

Det tok lengre tid å komme inn i handlingen i denne boka enn i Stalins kyr, men den er ikke mindre gripende. Oksanen greier å formidle et viktig stykke historie gjennom få personer, relasjonene mellom dem og en drivende handling. Den er ikke kronologisk oppbygd, her er det mange hopp fram og tilbake i historien, men hun har gitt tydelige tidsangivelser, og overskriftene antyder hvem av de to kvinnene vi følger. Så det er ikke vanskelig å følge med når i historien man er kommet. Boka er delt i 5 deler, og hver av dem begynner med et dagboknotat av mannen i skjul. I starten er det ikke enkelt å skjønne hva dette handler om, men etterhvert som hemmelighetene avsløres - ser man at allerede den første av dem oppsummerer mye.

Det som skjedde i Baltikum (og resten av Sovjetunionen) var en utrenskning av folk, famliemedlemmer, men vi følger også en utrenskning av egne følelser og behov.

Dagsavisen tar tak i Oksanens finfølende måte og beskrive frykt og skam på.

Marta Norheim i NRK mener den er råspennende å lese.

Et lite drap i Lisboa - Robert Wilson

Slutten av slike bøker tar nattesøvnen, og jeg lærer aldri... Neste gang skal jeg sette av nok tid på dagtid når jeg har ca 100 sider igjen!

Jeg burde nesten ha tatt meg en tur til Lisboa i sommer, med to bøker med byen i tittelene. En fin by som aldri kan besøkes nok.

Wilson er kjent for å legge handlingen til flere tidspunkt og knytte fortid og nåtid tett sammen. Denne gangen er gullet fra jødene under den andre verdenskrig sentralt - dette er en del av historien som jeg ikke har tenkt så mye på. Jeg har selvfølgelig vært klar over at det groteske faktum at de tok ut gullet av jødenes tenner. Men jeg har ikke ofret dem som skodde seg på dette gullet etterpå så mange tanker... I tillegg lærer man litt om wolfram.

Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 er også noe jeg ikke har inngående kjennskap til. Wilson beskriver hva de fleste hovedpersonene i boka gjør dette døgnet, og lar dette være en hendelse med betydning for handlingen.

Ellers må jeg si at det var usedvanlig mange voldtekter i boka, og aldri beskrevet fra offerets side. Jeg har alltid har lurt på tankene til menn som voldtar, her viser han vel hvor tankeløse de egentlig er...

Det er et forholdsvis stort persongalleri, men samtidig oversiktlig, selv om familieforholdene er litt innfløkte.

Det har ikke blitt mange krimbøker i sommer, men jeg håper å kunne oppdrive flere av dette kalibret.

Yngvar Ustvedt i VG var imponert da den kom på norsk i 2002.

Aftenposten kalte boka "Den fullbårne litterære krim"

Den siste viking - Johan Bojer

Dette var en av de første bøkene vi måtte lese på ungdomsskolen, og jeg er jammen ikke sikker på om dette økte leselysta hos majoriteten i klassen. Jeg hadde lest en god del bøker fra før, så det gjorde ikke noe til eller fra for min del. Men for dem som ikke har tatt i ei bok, må man starte med bøker som oppleves som relevante. Vi landkrabbene på Innherred har ikke stor kjennskap, nysgjerrighet eller forutsetninger for lofotfisket i 1890. Et av mange eksempler på at tiltakene i norskfaget kan ha feilet...
Siden den gang har jeg seilt til Færøyene med Statsraad Lehmkuhl, ligget i kummerlig rorbu på Sør-Gjæslingan og litt mer oppgradert rorbu i Henningsvær, pluss at referansene innen historie generelt og litteratur spesielt har blitt flere. Så nå hadde jeg en helt annen opplevelse av boka. Man ler over humoren til Jakob Pinadø med Litlfoten, man fryser, er våt og har vannblemmer på hendene gjennom hele boka, man føler med kvinnene som venter i månedsvis på at mennene skal komme heim (i live og med penger). Havet er full av farer, båtene av små og åpne, så det var ikke få som mistet livet hvert år. Her er det ingen krisepsykiatri som står parat etter ulykkene, og ofte var presten langt unna hvis folk ble alvorlig syke og ville ha en siste samtale. Scenen med kistene hjemmefra er vakkert skildret, de åpnet dem med andakt og kom nærmere dem der hjemme.
Ved en tilfeldighet hadde jeg lånt lydboken av Den siste viking på biblioteket akkurat nå, og så spurte ei venninne meg om jeg ville være med til Rissa og se teatret der. Så da hørte jeg gjennom boka og dro på premiere.
De har virkelig gjort en flott jobb i Rissa. Amatører og profesjonelle arbeider godt i lag, det skal bli morsomt å følge han som spilte Lars framover. De hadde en flott bruk av båtene i "spelet" sitt, særlig scenen der Kanelesa drukner var spektakulær.
- Hva er egentlig definisjonen av et spel? Trodde dette var et teater basert på en roman...? Uansett; de har en fin scenografi i Statsbygda, med elva som en del av scenebildet, og mange båter i aksjon. Dette minnet om bilbruken i Råneoperaen til Rasmus Rohde på Verdal. Flere av skuespillerne havnet i elva med klærne på, det må virkelig kalles innsats. For oss publikummere var været helt fantastisk, det var varmt selv om det ikke begynte før kl 22. Men jeg savnet kulden - i boka er kulda til stede hele veien:de har et felles varmt fotbad etter dagesvis på havet, stadig vekk er skjegget og håret beskrevet med rim. Skuespillerne i Rissa frøs ingenting, der de gikk rundt i islendere i sommervarmen.

Adressa mener forestillinga er på rett kjøl.

Innvandrerne - Vilhem Moberg

Her mange det mange fine moment, og mye som kan sammenlignes med dagens situasjon. Spesielt er det godt beskrevet den frustrasjonen de opplever ved å ikke kunne gjøre seg forstått og ikke forstå det som blir sagt rundt dem. Svenskene som ankommer New York i 1850 har aldri hørt annet enn svensk.

Det er lengre beskrivelser av naturen - både flora og fauna, mye er forskjellig fra det de kjenner fra hjemlandet. De prøver å beskrive det de ser ut i fra det de kjenner fra før. Dette gjorde også de første spanjolene som kom til Caribien og Mellom-Amerika, for eksempel kalte de de pumaen for amerikansk løve i starten.

Kulturforståelse er viktig i tillegg til det språklige - dette gjelder bl.a. møtet med indianerne, det var nok en stor utfordring å få til et godt forhold mellom de ulike etniske gruppene, i og med at de verken hadde et felles språk eller felles kulturelle referanserammer.

Også denne boka er delt i to i den utgaven som jeg leser. Den første av dem handler om møtet med New York, med en detaljert beskrivelse av inntrykkene de fikk. Deretter blir vi med på den lange reisen fra New York til Mennesota med dampvogner (tog som kjører svimlende hurig med sine 30 km/t), dampskip og andre elvebåter. Denne turen er like lang som den turen de har tilbakelagt på Atlanteren. Dermed har selve forflytting fylt to hele bøker. I den andre boka ser vi hvordan de fant eiendommen sin, og de utfordringene de møter som nybyggere. De kom fram 30. juli, altfor sent for å få noe ut av jorda, så det ble en stor utfordring å skaffe mat hele den lange vinteren.

Brevvekslingen er også sentral her - det tok laaaaang tid med korrespondansen, og det som ble skrevet, ga ikke nødvendigvis et fullt realistisk bilde av utfordringene. Vi møter drømmer og skuffelser, nye drømmer og sterke ønsker om å skaffe et nytt liv. De som har rømt fra et rykte prøver det de kan å bygge opp en ny identitet.

Mye av det vi møter i boka er dagsaktuelt. Også i dag kommer med mange med en forestilling om hvordan det vil bli i det nye landet, og ryktene de har hørt på forhand stemmer ikke alltid med virkeligheten som møter dem. Kristina føder sitt fjerde barn i sitt nye hjem (dvs det er egentlig det femte/sjette), hun er mye hjemme med barna og lærer derfor mindre engelsk enn de andre - også et fenomen vi kjenner igjen blant dagens innvandrere. Hun er også den som sliter mest med heimlengsel. Hun sliter med å definerer borte som hjemme, en problametikk ABBA-guttene har laget denne fine sangen om.

Som i Markens Grøde møter vi bonden som med to tomme hender gyver løs på udyrka mark, nå er det en del år siden jeg leste den, men slik jeg husker det har Hamsun en del flere lag enn Moberg. Innvandrerne er interessant som historisk lesning, og det er også morsomt å lese den nå med dagens innvandrerhistorier i bakhodet.

Kunsten å si nei - Jesper Juul

Det er utfordrende å si nei med god samvittighet. Men folk som tør si nei, framstår som tydelige, man vet hvor man har dem. Spaltisten Jesper Juul, sist kjent fra Magasinet i Dagbladet, har skrevet en liten bok om denne kunsten. Stort sett fokuserer han på barneoppdragelsen - foreldrenes redsel for å definere sin rolle. Men han henvender seg også til lærere samt voksne i forhold til sin partner. I MOT jobber vi med dette i forhold til ungdom; MOT til å si nei, MOT til å leve, og MOT til å bry seg. Bevisshet på samspillet mellom disse tre holdningene gjør at de lettere kommer gjennom ungdomstiden. Det var flere fine avsnitt i denne boka som kan brukes i MOT-sammenheng. Men ellers burde slike bøker være obligatorisk for foreldre. Gi foreldre denne boka på fødestuen, her er mange gode poeng. Det handler om å avgrense seg overfor andre uten å krenke eller såre dem. Boka er et godt utgangpunkt for fine diskusjoner.
Han har et godt poeng når han etterlyser at folk må framstå som ekte mennesker i forhold til barn. Barn er omgitt av profesjonelle mennesker mange timer i døgnet, som "vet" hvordan man skal reagere i enhver situasjon. Jeg likte godt det han sier om retten til å være irrasjonell innimellom.

Tusen strålende soler - Khaled Hosseini

Dette er sterke saker, mest fordi mange kvinner faktisk lever under slike forhold. Her møter vi løsunger, flerkoneri, vold i ekteskapet, viktigheten av å få sønner til fordel for døtre, burkabruk, tenåringsbruder, krigshandlinger og dødsstraff. Over noen år følger vi to kvinner som til tross for en vanskelig start, etterhvert utvikler et sterkt vennskap. Afghanistan er et krigsherjet land, alle familier lider tap, og mange flykter. Krigen går ut over alle, men kvinnene lider mer enn noen. Flere ganger møter vi løgner til mennenes fordel: Mariams fars eventyr og lovnader i oppveksten, en løgn til Laila om sentrale personers død. Angiveri følger disse løgnene: de to kvinnene blir angitt på fluktforsøk og den intetanende sønnen til Laila avslører hennes møte med ungdomskjæresten. Stadig kommer kvinnene ut for situasjoner der de er avhengig av menn, og mennene vet å utnytte det.
Samtidig møter vi noen argument for å bruke burka: det er bekvemt å kunne gjemme seg for tidligere kjente når livet ikke har blitt slik de drømte om.
Tross all motgang er det mulig å utvikle gode vennskap og unntaksvis får to forelskede mennesker hverandre.
Man kan kritisere Drageløperen for å være helt blottet for kvinner, men i denne boka er de høyeste grad til stede - selv om de ikke har mange muligheter til å styre sitt eget liv. Det er nok slik at dagens nordiske kvinner skal være glade for at vi er født hvor og når vi er.

Utvandrerne - Vilhelm Moberg

Alle har vi fjerne slektninger "over there", selv hadde jeg en gammelonkel som reiste over og aldri giftet seg. Så da han døde på 80-tallet, fikk alle tremenningene tusen kroner hver fra en onkel i Amerika - akkurat som i monopol.
Nå leser jeg Vilhelm Mobergs bøker fordi de danner grunnlaget for musikalen "Kristina fra Duvemåla", og har jeg akkurat fullført første bok. Sanger derfra knyttet til den første boka er bl.a. "Duvemåla hage" fra starten og "Hemma". Forøvrig ble det laget en tv-serie som jeg så vidt har vage minner om.
Vi begynner på den smålandske landsbygda på 1850-tallet der store barnekull og uår vekker drømmen om å søke lykken et annet sted. Moberg lar oss bli kjent med flere personer som bryter opp av ulike grunner: armod, religiøst svermeri, horeri, sladder, umulige ektefeller og ønsket om å ikke ha noen herre over seg. Helt unødvendig ramser han opp de ulike grunnene på slutten av et kapittel - han har jo allerede gitt og årsakene gjennom hendelser de ulike personene opplever. Han skildrer utvandrernes forestilling om et land de egentlig ikke har noe kjennskap til - de kjenner ingen som har dratt før dem, og beretningene som kommer fra den nye verden er ikke alltid like realistisk.
I utgaven jeg leste er boka oppdelt i to bind, der det første tar for seg det svenske bondesamfunnet på 1850-tallet og det andre gir en inngående skildring av skipsfarten over havet. Det er ikke uten farer - skipet er lite og overlastet, skipperen fungerer både som lege og prest. Her er mye sykdom - først sjøsyke, deretter skjørbuk - det er lett å angre på det store valget de har tatt.
Et fint kapittel tar for seg drømmene til hovedpersonene - de er opptatt av veldig forskjellige ting, selv om de er i samme båt.