Don Quijote stuper inn i avslutningen av første bok (DQ L-LII)

Endelig sommer i Trøndelag, verandaen inntas med en smoothie mens båtene putrer forbi og måkene passer på avkommet sitt - ikke helt stillferdig. Don Quijote blir omsider overtalt til å bli med hjem, men før det får vi enda en historie om en skjønn, ærbar jomfru.

Det kommer en gjeter forbi med ei geit som han omtaler med få positive ord. Han en blitt sviktet av jomruen han beilet til, og går derfor rundt og skjeller ut geiter. Don Quijote går til kamp mot han, det går riktig ille, begge går blodige ut av kampen. Vår antihelt gir seg ikke med det, for kampen blir avbrutt av en prosesjon. De hører en sørgende trompet og møter en hvitkledt prosesjon med jomfru Maria. Don Quijote tror dette er enda en jomfru han skal redde, og går til kamp mot hele prosesjonen. Presten i prosesjonen og vår prest kjenner hverandre, og omsider går dQ med på å bli fraktet hjem. At han går til angrep på disse hvitkledde tradisjonsbærerne (bokstavelig talt), har jeg faktisk en viss forståelse for. Første gang jeg så - og hørte - en prosesjon i Spania, syntes jeg det var skremmende. Særlig de broderskapene som har hvite drakter. At Cervantes nevner at de er hvite allerede på 1600-tallet, betyr vel at de kom før KKK i USA. Jeg synes likevel at de holder på denne tradisjonen i Spania, når draktene deres har blitt misbrukt på denne måten...

Sancha Panza surrer rundt med drømmene sine om grevskap og øyer. Nå har han i tillegg fått forestillinger om at han ikke trenger å jobbe for å styre: "det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe." Dette vitner om at SP holder på å tippe over, samtidig som det nok ligger en samfunnskritikk det. Fortsatt finnes det statsledere som oppfører seg på den måten, og innen for adelskapet har det nok ikke vært få av dem.

Når de omsider kommer hjem, er nok ikke SPs kone lite skuffet over tilstanden de ankommer i, men hun omtaler han fortsatt som "kjære ektemann"...

Del 1 er gjennomlest, litt usikker på om jeg går løs på del 2 umiddelbart, men det er ingen tvil om det er morsomt å lese sammen med flere andre.

Vikinger, riddere, fiksjon og virkelighet (DQ XLV-XLIX

Uvirkelig er en av ordene som går igjen om dagen. Lesing blir det mindre av, dagene fylles med orkesterprøver på Stiklestad og nyhetssendinger... På Stiklestad varslet kristenkonservative demonstrasjon mot at flere trossamfunn skal ha dialog på det historiske stedet. De lar seg ikke stoppe av hendelsene i Oslo/Utøya. Toleranse og dialog er viktigere enn noen gang.



I vårt samlesingsprosjekt er dialogene mellom SP og dQ tilbake. SP prøver å overbevise dQ om at han ikke er forhekset, dQ argumenterer for at han er det. Før det havner alle parter i slåsskamp om bekken er en hjelm og om pakksadelen er seletøy for hest. "Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og doña Clara besvimt", altså en hel rekke ulike reaksjoner på knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgytelse. Det kommer en kannik på banen som kritiserer ridderlitteraturen og samtidas skuespill. Han argumenterer over flere sider, og synet er vel Cervantes eget?



Hva er egentlig en ridder? Begrepet har fått en negativ klang de siste dagene... Flere har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Jeg er usikker på om jeg liker alle kampene don Quijote initierer, jeg tar avstand fra midlene Olav Digre benyttet for å innføre kristendommen til dette landet i 1030, og jeg har ikke ord for den avskyen jeg føler for at demokratiet blir så vanvittig brutalt angrepet 2011.... Liker bedre måten Jens Stoltenberg møter utfordringene på enn don Quijotes...

Balkongscenene står i kø (dQ XXXLII-XXXLVI)

Balkongen var velegnet for kurtisering i riddertiden. Denne gangen møter vi to femtenåringer som aldri har snakket med hverandre, de har kun sett hverandre fra balkongene, helst med gardinene trukket for. De har felt mange tårer fordi de vil ha hverandre. Om de blir gift får vi vel vite om en stund. Vertshuset er nå fullt av folk vi har møtt i løpet av de 350 sidene som hittil har omtalt dQs eventyr. Den ene floken etter den andre blir løst.



Don Quijote selv kommer omsider på banen igjen, og han prøver å holde avstand til en skjønn jomfru fordi har han lovet seg bort til Dulcinea. Av en eller annen merkelig grunn - det er slett ikke enkelt å forstå hvorfor han havner opp i de ulike slituasjonene - rir han bort til en balkong, og blir bundet fast i den ene handa opp til rekkverket. Etter lang tid rører Rocinante på seg, og han blir hengende etter armen. Fortsatt med æren i mer eller mindre behold.



Sancho Panza må gå i kamp med en væpner fordi det er under dQs verdighet, og deretter dukker barbereren med bekkenet og eselsadelen opp. Det er fortsatt mye som er uløst når ukas leseøkt er over.... og jeg holder fortsatt ut, kanskje kommer det en prins på en hvit hest til min balkong også...

Vinter i Madrid...

...eller sommer i Cádiz. C.J. Sansom er i utgangspunktet jurist og historiker, så hovedmålet hans er å formidle ulike sider ved den som skjedde i den spanske borgerkrigen, og Spanias rolle under den andre verdenskrig. Det er tilløp til å være en pageturner, men jeg synes nok ikke han lykkes like mye med romandelen av boka, kjærlighetsfortellingene er ikke helt troverdige.

Utgangspunktet hans er veldig godt. Han plasserer tre unge britiske menn med kostskolebakgrunn i Spania med tre ulike roller. En av dem er kommunist i sitt hjerte og drar dit allerede i 1931 for å være med på å bygge opp den andre republikken. Sansom formidler kunnskap om den andre republikken, selve borgerkrigen, Englands rolle under borgerkrigen, Englands rolle i Spania under andre verdenskrig, Tysklands forhold til Spania under borgerkrigen og andre verdenskrig på en fortreffelig måte. Det blir ikke så detaljert og fagsentrert at man ramler av. Romaner er en flott måte å lære om historie og samfunnsforhold. Ved å la karakterene ha ulike roller i et samfunn får man belyst ulike aspekt. Det er vel ingen tvil om hvilket politisk stanpunkt forfatteren selv inntar. Han lar The bad guys være falangister eller monarkister, og vi får stor sympati med de røde. Det er i bunn og grunn en røverroman med spionasje og korrupsjon på alle kanter, og det er vanskelig å avsløre hvem som egentlig spionerer på hvem. At det diplomatiske spillet faktisk kan være slik i krigstid, er ikke usannsynlig. Sansom beskriver også kirkas skitne rolle i denne perioden.

Etter å ha vært i Spania i et par uker nå, observerer jeg at alle snakker om den økonomiske krisen landet er rammet av. Samtidig er det ingen som har noen løsning på hvordan de skal komme seg ut av uføret. Helst vil de jobbe minst mulig, og ligge mest mulig på stranda, gjerne med en daglig dose "porro". At befolkningen i landet kanskje bør gjøre en liten dugnadsinnsats for å få landet på rett kjøl er slett ikke noe alternativ. Alt er politikernes og bankenes feil. Sansom gjentar stadig vekk at dette landet trenger hard styring. Utfordringen er å balansere den harde handa med ytringsfrihet. 40 år med diktatur er nok ikke god løsning.

I Cádiz bodde jeg i en leilighet i arbeiderbydelen La viña. Der er flere av bygningene fra Franco-tida. Franco gjennomførte et nasjonalt byggeprogram han kalte I.N.V (Instituto Nacional de la Vivienda). Husene er i god stand. Det overraskende er at Franco-emblemet fortsatt sitter på innganspartiene. Veggene er pusset opp for ikke så lenge siden, og det hadde vært en gylden sjanse til å ta dem ned. Her har de tvert i mot blitt tagget med victory-tegnet V. Med utfordringene dagens Spania har, finnes det fortsatt en del som ønsker seg tilbake til "bedre" tider. Hos Sansom får vi innsyn i krigsfangene jobb med steinbruddet som ga grunnlaget for Franco-monumentet. Jeg har fortsatt ikke besøkt monumentet, vet ikke om jeg har lyst heller. Det er vel meningen at det skal være et senter for menneskerettigheter, men det finnes fortsatt spanjoler som valfarter dit for å legge ned blomster til ære for generalisimoen...

Guiritana på plass i Cádiz

Endelig er guiritana på plass i sitt rette element. Mye av Andalucía er overbefolket av turister sommers tid. I Cádiz er de fleste av dem spansktalende, så man slippper å vasse i skandinaviske, britisk og tyske dialekter. Guiri = utlending, helst med lyserød hud og null spanskkunnskaper, -tana er et feminint suffiks, gitana = sigøynerkvinne, gaditana = kvinne fra Cádiz.








De fleste forbinder Andalucía med flamenco. Flamenco er en samlebetegnelse på flere danser/musikkformer. Alegría-en kommer fra Cádiz, ordet betyr glede, og musikken gjenspeiler lynnet til gaditanerne. I La Perla de Cádiz foregår det en alegría-konkurranse der de beste danserne fra Andalucía deltar.



I baren "El Márques de Cádiz" er det en mer improvisatorisk og folkelig kultur. Kankje vel så morsomt...



Om sommeren er det vel først og fremst strendene som lokker. Cádiz er omgitt av strender på alle kanter. Den minste er La Caleta. Den ligger i gammelbyen, og er omgitt av to slott, veldig hyggelig, men vannet er dessverre veldig skittent. Da jeg kom til Cádiz for å bo der, kom jeg direkte fra Havanna. Det er rett og slett samme by, det er akkurat som . Dette har de en sang om, og James Bond-filmen Die antother day er filmet der.






Følger man Campo del Sur (som på Cuba heter Malecón), kommer man til ei avskjermet strand som heter Playa de Santa María. Der er vannet renere, og når vinden står på (og det gjør den ofte i Cádiz, enten som levante eller poniente), er det ikke så store bølger der som på neste strand.



Søndags ettermiddag samles damerne om bingo - et fantastisk sosialantropologisk studium. De satser 20 pence hver runde, og bruker ord i stedet for tall. Guerra = 36 (pga borgerkrigen som startet i 1936), Santa Ana = 26 (hennes dager er 26. juli), Noche buena = 24 (den er vel logisk), den morsomste er 11: snørrenner. Etter Santa María kommer den fineste stranda, Playa Victoria. Sanda er hvit og stranda strekker seg nesten så langt øye rekker. Det er fin trening å vasse de 4 kilometrene tilbake til gammelbyen etter at man har svømt litt i enden av Playa Victoria. En av ordene man lærer raskt er chiringuito, som betyr strandbar. Her får man forfriskninger både på dagtid og nattestid. Av og til er det levende musikk der, og ikke sjelden blir det danset. Utenfor Playa Victoria er det en bymur som holdt franskmennene unna i 1812, og da begynner Playa de Cortadura. For gaditanere er langtvekkistan cortadura.

Arabisk prinsesse svikter sin far (dQ XXXIX-XLI)

I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.



Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk.


Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang. De greier å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!

Sommer uten menn (Siri Hustvedt)

Perfekt strandlektyre når man har dratt til Spania uten mann. Som en venn sa: man tar ikke med fisk til Lofoten :)



Siri Hustvedt har skrevet en roman med et ganske fiffig utgangspunkt. En middelaldrenen poet får høre at ektemannen trenger en pause, og pausen er en ung, fransk kollega.



Nok en roman om psykiske lidelser, denne gangen kortvarig sammenbrudd med innleggelse. Mia løser sine problemer ved å dra til moren, der møter hun to gjenger: Morens venninner på mellom 80 og hundre og to år, og hun starter et skrivekurs for 7 trettenårige jenter. Dette grepet er ganske artig. De eldre damene har levd et liv i medgang og motgang, og har masse av erfaring å øse av. Noen av disse erfaringene har de kanskje aldri delt med noen, men pga Mias situasjon kommer de innerste tanker opp på mer eller mindre subtile måter. De prepubertale jentene er knisete, usikre og nysgjerrige på livet, et flott grep fra Hustvedt for å få Mia til å gå tilbake til sine egne erfaringer fra den tida. Etterhvert får vi også innsyn i et grelt eksempel på jentemobbing, jeg tror enhver kvinne vil kjenne seg igjen i et par av disse rollene. I tillegg til disse to feminine gjengene, har vi Mias forhold til datteren, psykologen og en anonym "Ingen", forholdet til eksmannen foregår kun i skriftlig form.



Gjennom hele romanen er det henvisninger til litteraturen, og jeg er litt usikker på om hun lykkes med det, eller om det blir en oppvisning av virkemidler. Hun henvender seg stadig til leseren, og jeg er usikker på om det virkemidlet fungerer.... Kanskje hun vil si at dette angår meg også? Det vil jeg i så fall velge selv...


Mannssynet er litt unyansert, det er det opp til de få mennene som leser denne boka å avgjøre. Som kvinne kjenner man igjen noe av dette uansett.

Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)

Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er vel ikke så veldig gjennomtenkt. På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.


I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.


Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.


Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.


Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?