Denne boka hadde jeg tenkt å styre unna, da jeg trodde at den lignet de forutsigbare bestselgerne for kvinnfolk av Hislop og Samartin. Det var imidlertid mye mer ved den enn jeg fryktet.Handlingen er lagt til Mississippi tidlig på 1960-tallet. Diskrimineringen av afroamerkanere er systematisk. Det er gått mange år siden Jesse Owens tok 4 OL-gull, og verken ble gratulert av Hitler eller Roosevelt. I Tyskland ble han i det minste hyllet, i hjemlandet måtte han forholde seg til de samme restriksjonene som resten av den afroamerikanske befolkningen. En ubehagelig dagsaktuell problemstilling i forhold til friidrett og vinter-OL i homofiendtlige Russland.
I Stocketts bok følger vi noen hvite og noen fargede kvinner, de fargede jobber som hushjelper hos de hvite. En av hovedpersonene er ei hvit kvinne som ønsker seg en yrkeskarriere som skribent, og begynner å kjenne på at den skepsisen hun blir møtt med som kvinne ligner på den de fargede møter. Hun bestemmer seg for å skrive ei bok basert på intervju med hushjelper. En av hennes nærmeste venninner blir framstilt temmelig endimensjonalt som sjefsbitch. Kanskje er karakteren lite troverdig, men samtidig er det ikke utenkelig at en del av dem oppførte seg slik. Boken de skriver sammen blir et viktig bidrag i borgerrettighetskampen.
Det er en del komiske episoder i boka, og det er ikke alle forholdene mellom hushjelp og husfrue som er like diskriminerende. Noen av dem har et nært forhold, og spesielt relasjonen mellom de fargede barnepikene og de hvite barna blir varmt skildret.
