Barnepiken

Denne boka hadde jeg tenkt å styre unna, da jeg trodde at den lignet de forutsigbare bestselgerne for kvinnfolk av Hislop og Samartin. Det var imidlertid mye mer ved den enn jeg fryktet.

Handlingen er lagt til Mississippi tidlig på 1960-tallet. Diskrimineringen av afroamerkanere er systematisk. Det er gått mange år siden Jesse Owens tok 4 OL-gull, og verken ble gratulert av Hitler eller Roosevelt. I Tyskland ble han i det minste hyllet, i hjemlandet måtte han forholde seg til de samme restriksjonene som resten av den afroamerikanske befolkningen. En ubehagelig dagsaktuell problemstilling i forhold til friidrett og vinter-OL i homofiendtlige Russland.

I Stocketts bok følger vi noen hvite og noen fargede kvinner, de fargede jobber som hushjelper hos de hvite. En av hovedpersonene er ei hvit kvinne som ønsker seg en yrkeskarriere som skribent, og begynner å kjenne på at den skepsisen hun blir møtt med som kvinne ligner på den de fargede møter. Hun bestemmer seg for å skrive ei bok basert på intervju med hushjelper. En av hennes nærmeste venninner blir framstilt temmelig endimensjonalt som sjefsbitch. Kanskje er karakteren lite troverdig, men samtidig er det ikke utenkelig at en del av dem oppførte seg slik. Boken de skriver sammen blir et viktig bidrag i borgerrettighetskampen.

Det er en del komiske episoder i boka, og det er ikke alle forholdene mellom hushjelp og husfrue som er like diskriminerende. Noen av dem har et nært forhold, og spesielt relasjonen mellom de fargede barnepikene og de hvite barna blir varmt skildret.

Da duene forsvant

Her har det aldri vært duer, men måkene hyler, ærfuglene kvekker moderlig, tjelden er ivrig, hegra er hes og innimellom dukker en skarv opp. Sofi Oksanen bringer oss nok en gang noen småturen innom det estiske kjøkkenet, og nå er det duestek som blir beskrevet. Men det er bare en bitte liten flik av handlinga.

Bakteppet er Estlands historie under 2. verdenskrig, samt et hopp til midt på 60-tallet. Man kan være sånn passelig interessert i historie, og likevel bli dratt inn i den gjennom fortellingen om enkeltpersoner. Romanen kan godt leses som en kjærlighetshistorie, men den er mye mer.

Vi får repetert at Estland har blitt kastet mellom to totalitære system. Før andre verdenskrig var de en del av Sovjetunionen, i løpet av krigen var de okkupert av tyskerne, og mot slutten tok Sovjet dem tilbake, etter at de hadde vært frie i fem dager. Oppi alt dette var det vanskelig å være nasjonalist.
Det løste folk på ulikt vis, noen rømte, noen gjemte seg - det har vi møtt både i Stalins kyr og Utrenskning. Noen gikk med tyskerne, noen ble kamelioner og greide seg uansett herre. Fattigdommen var stor, og med den følger korrupsjon.

Sofi Oksanen greier å balansere de historiske hendelsene og en dramaturgisk plot med enkeltpersoner. Det tok meg lengre tid å komme inn i denne boka enn i de to første, men det var absolutt verdt det.

Fuglene under himmelen

Merkelig nok er fremmedfrykten blitt større de siste to åra, hvertfall hvis man skal bruke kommentarfeltet på internett som sannhetsvitne. Fremmedfrykt er nettopp det - frykten for det ukjente. Nils Harald Sødal formidler den sterke historien til en kvinne fra Sør-Sudan, etter at hun har oppsøkt han med håp om at han kan hjelpe henne. Hun måtte flykte fra landsbyen sin som 6-åring, og alle hun kommer nær i løpet av flukten, dør. Dette er en historie så sterk at det er helt umulig for oss lavkarboorienterte, værklagende, sydenreisende  og bortskjemte nordmenn å sette seg inn i hvordan det kan ha vært. Kvinnen ender opp i Norge med fem barn, etterhvert seks, og hennes møte med landet og barnevernet er tankevekkende. Det er en påminner om at vi alle har et ansvar for å bidra med integrering av disse menneskene. De har synsinntrykk utenfor vår fatteevne.

Så hva er vi egentlig så redde for?
At noen skal ta fra oss privilegiene våre?
 

 


Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Etter en påske der Europa ble erobret som en moderne korsfarer (Trøndelag-Andalucia-Wien-Salzburg-Paris-Stafford-Dublin-Trøndelag), gir denne boka av Helga Flatland rom for refleksjoner. Det er herlig å være på reise, men å observere våren fra verandakroken ved Straumen, er definitivt det beste. Boka er tynn, men den inneholder mye.
Flatland gir en skildring av en bygdemiljø på 90-tallet, der en guttegjeng på fem står i sentrum. Historien fortelles av fire ulike personer, og denne komplementære teknikken gir det hele en ekstra dybde. De er ikke fortalt kronologisk, men to og to utfyller hverandre. Noen av fortellingene gjengis på nynorsk, det reflekterer hvilket forhold fortelleren har til bygda.
Førstemann ut er Tarjei, han er nr to på en gård, men faren har tydeligvis bestemt seg for at det er sønnen som skal ha odelen, ikke eldstedattera. Dette blir aldri uttalt, men forventningspresset er tilstede i hele oppveksten. Han tør ikke kunngjøre at han vil ut av bygda, og militæret blir redningen.


Boka tar opp flere vanskelige tema på en nennsom måte, vi finner drømmen om å forlate bygda, vådeskudd, fødselsdepresjon, homofili, alenemødre, rus og ikke minst Afghanistan-krigen. Ja, for det er en krig det er snakk om. Kongen har delt ut krigsmedaljer til deltakere, enda regjeringa stadig presiserer at det er fredsbevaring og bistand vi driver med. Helga Flatland er klar i sitt syn på krigen, enda hun ikke uttaler det direkte. Når hun lar tre av disse guttene bli drept der borte, er det et tydelig bidrag i diskusjonen rundt Norge som fredsnasjon.