Da sitter jeg med ei rykende fersk bok hendene som er gitt ut på Bokforlaget Publica. Cecilie Bjørnstad har nettopp utgitt sin første roman, og arrangerer en bloggturné for å skape blest om den.Hovedpersonen Johanne er den stille jenta vi kjenner igjen fra alle klasserom. I MOT-arbeidet kaller vi henne Ninni etter Den usynlige jenta i Tove Janssons fantastiske univers. Poenget med MOTs vinkling er bevisstgjøring av den rollen de andre har i mumidalen for at Ninni skal ha det bra. Dette er et felles ansvar.
Det ser ikke ut til at Bjørnstads Johanne har noen som jobber med bevisstgjøring av klassekameratenes rolle for at alle skal ha det bra. Hun er et uønsket barn som ingen ser - i følge henne selv.
Svakheten med romanen er språket. Det er korte setninger, og ingenting blir overlatt til fantasien. Språkføring skaper en avstand mellom leseren og jeg-personen, slik at man forblir utenfor historien. Denne avstanden er et bevisst valg hos en del forfattere, men det er nok ikke meningen her. Det er ikke troverdig når den middelaldrende mannlige legen rister på hodet og tenker "De er nå søte disse ungdommene", etter at en ung kvinne bryter sammen i gråt når hun får høre at hun er gravid. Slike passasjer gjør at jeg sitter og lurer på om Bokforlaget Publica gjør en god jobb med språkvask og veiledning før bøkene blir utgitt.
Det skal visstnok være en humoristisk bok.... jeg lo ikke, og jeg gråt heller ikke. I det siste har jeg lest Tiller, Grimsrud og Tunström som alle behandler denne problematikken på et helt annet nivå...
