Tunström skrev verket i 1983 og mottok Nordisk råds litteraturpris for det samme år, siden er boka også blitt filmatisert. NRK sendte filmen 2. juledag, jeg gløttet innom, men ville ikke se den før jeg fullførte boka. Det lille jeg så, bekreftet at jeg må ha sett filmen den gangen den kom. En fantastisk filmatisering med et stjernespekket persongalleri.
Dette er en hyllest til Bach - åpningen av boka er som et musikalsk preludium. Deretter begynner hovedhandlingen med at den livsglade mora har på juleoratoriet på full skuv ut av vinduet, setter utfor en bakke på sykkel og braser rett inn i en krøtterflokk og blir trampet i hjel. Ektemannen Aron og sønnen Sidner på 12 sliter i flere år med tapet, mens dattera Eva-Liisa på 7 tar på seg den vanskelige oppgaven å bringe lyset inn i familien. Dette samspillet er usedvanlig godt beskrevet.
Brevskrivingen med en australsk ensom kvinne holder han oppe over flere år. Det er lettere å skrive om sine innerste tanker til en ukjent person på andre siden av jorda enn å snakke med sine medmennesker om dem. Vi får bare se hans første brev, hva han senere utleverer til henne får vi kun antydet gjennom hvordan hun kommenterer det i sine svar. Humoristisk er de første bildene hun sender han. Etter at han har laget et helt alter av ting hun sender han, drar han selv til Australia for å hente henne. Selv om det har gått seks år siden Solveig døde, er han fortsatt i en slags psykose.
Tunström skriver inn reelle berømtheter i handlingen. Selma Lagerlöf bor i samme by, og det refereres både til henne som person og hennes verk. Litterære referanser er ikke uvanlig, men han er nokså konkret på hvorfor han henviser til Hamsuns mest berømte bøker. En komisk scene er når han trekker inn komikeren Fridolf Rhudin, som skal komme og bo på hotellet Aron jobber på, og hele byen står på pinne for å treffe han, enda han har poengtert at han vil komme inkognito. Det er morsomt og gjenkjennelig hvordan en av stuepikene strever med å finne en god replikk, slik at hun i det minste har sagt noe i møtet med kjendisen. Man må trekke på smilebåndet over fortvilelsen hun føler hver gang noen av de andre sier noe hun likeså godt kunne ha sagt. En fjerde berømthet som nevnes er den oppdagelsesreisende Sven Hedin, som Fanny og Sidner drar til Strömstad for å møte. Denne reisen blir det voldtekt og barn av....
Innestengt sorg og innestengt seksualitet preger Sidner, det samme uforløste begjæret opplever den australske kvinnen faren aldri kom fram til...
Beate Grimsrud ligger i mitt bakhode mens jeg leser, og hun henviser til dette verket underveis i En dåre fri. jeg kommer derfor tilbake med en sammenligning av de to dårefortellingene.
Musikken er til stede i åpningen, i Sidners stiler på barneskolen, hans spill hjemme hos Fanny i ungdomsåra, han tar med seg musikken til Australia og sønnen Victor gjør musikken til levebrød.
Romanen skildrer sorgprosessen i en familie på en fortreffelig måte, den handler om ensomhet, medmenneskelighet, musikk og begjær. Noen mennesker greier ikke å holde seg oppe alene, mens andre mennesker ser det som sin oppgave å holde andre oppe - kanskje for ikke å falle selv.
Dette er herlig god litteratur, perfekt julelektyre og vel fortjent Nordisk råds litteraturpris!
Framfor alt er det ei bok tåler å leses flere ganger. Jeg har lyst til å begynne på nytt med en gang, så dette vil sannsynligvis bli julelektyren flere juler.
