Livet til David sirkles stadig mer inn, her gjennom tre nye stemmer - Ole, Tom Roger og Paula. Som i den første boka blir vi vel så mye kjent med disse personene som med David selv.Tiller er en dialogens mester, vi blir vitne til flere samtaler der personene vet hva den andre kommer til å si, fordi tema og holdninger har blitt utvekslet utallige ganger tidligere. Det er et gap mellom det som tenkes, det som kommuniseres med kroppsspråk og det som faktisk blir sagt.
Gjennom Ole går vi lenger tilbake i barndommen til David, og får innblikk i deres felles fantasiverden i skogen, samt deres familiære forhold i deler av barndommen.
Det flytter noen rusmisbrukere til Otterøya, dette fascineres de unge av, mens den voksne generasjonen avslører store fordommer og trang til konformitet.
Som i de andre bøkene jeg har lest av Tiller, har også Ole en dysfunksjonell familie; Oles mor psykisk syk, det skjønner han alt i småskolen. Både Ole og Helen drikker tett i voksen alder. Dagbøker blir lest, foreldrene til David i første bok, svigermor til Helen i denne. Både David og Helen legger til rette for at noen skal lese i dagbøkene deres. Paula låner også ut dagboka si til den pensjonerte rektoren ved Otterøy skole, men hun har klistret igjen en del av sidene.
Mannskultur står sentralt i historiene, det gis en grundig beskrivelse av hva det vil si å være mann på Otterøya, muskler, virilitet og total mangel på følelsessnakk er idealet, til nød kan man bringe et par følelser på banen i fylla. Det ligger på grensen til det stereotype, men balanserer innenfor. Gjennom Tom Roger blir vi kjent med taterkulturen og arbeidernes mannsideal, heimebrenning i liten og stor skala er en del av dette. Konemishandling belyses både gjennom Helen som tidligere offer og Tom Roger som utøver. Gjennom Paula får vi bli bedre kjent med Berit, Davids mor, og Paula selv bærer på sin egen mørke hemmelighet, og vi får innsyn i enda en dysfunksjonell familie. Dette kan nesten bli for mye, det er akkurat som det ikke finnes en eneste A4 kjernefamilie på hele Otterøya - og det er vel ikke så god reklame for ei lita bygd...
Jeg hørte boka som lydbok, og den er perfekt å strikke julegaver til. Som trønder med noe kjennskap til Namsos, synes jeg det skurrer litt når den ene barndomsvennen blir lest av en bergenser, og ingen av de andre blir lest av trøndere heller. Skildringen av dette oppvekstmiljøet blir ikke helt troverdig når det språklige ikke er helt på plass. Dette gjelder altså kun lydinnspillingen, når det gjelder troverdigheten til resten av persongalleriet, kan det godt være mulig å møte så mange skakke skjebner på en gang, men vi får håpe det finnes grenser i det virkelige lokalmiljøet.
Tiller er uansett en mester på personskildringer og fortjener i høyeste grad nomineringen til Nordisk råds litteraturpris. Jeg gleder meg til tredje bind kommer til tross for at det i grunnen går ganske dårlig med alle her - og muligens går det dårlig fordi det gikk dårlig i forrige generasjon også....
