Tiller er i vinden for tida, så nå har jeg også begynt innsirklingen inn mot Davids innerste. Tidligere har jeg lest "Skråninga", og sett stykket på teater. Skråninga er mer manisk, og det går som tittelen sier bare en vei - nedover. Denne gangen skal vi inn mot en kjerne, og Tiller avslører sin store menneskekunnskap gjennom ulike fortellerstemmer. Disse stemmene avslører mye fra egne liv samtidig som de skriver brev til David for å fortelle han hvem han er. David lider av hukommelsestap, og i en annonse i avisa ber folk som har kjent bedt om å skrive til han i håp om at han skal huske noe fra livet sitt.Denne rammen på den planlagte triologien fungerer veldig godt. Grepet minner litt om Kjærstads triologi om Jonas Wergeland, og begge forfatterne framstiller en psykologisk innsikt. Hos Tiller møter vi tre ungdommer på 80-tallet: David, Jon og Silje. David og Jon har et seksuelt forhold, og det er uklart om noen av dem egentlig er homofile.
Begge disse faktorene har Tore Renberg med i "Mannen som elsket Yngve". Det er også likheter mellom "Skråninga" og "Kompani Orheim" - begge forfatterne forteller hvordan det er å vokse opp i et alkoholisert hjem på en fortreffelig måte.
David og Silje er også kjærester over ei tid, uten at det er offisielt. Handlingen i boka er lagt til 2006, alle er blitt voksne, og David husker altså ingenting. Alle tre har kommer fra det vi vil kalle dysfunksjonelle familier. Jon vokste opp med en far i fengsel dømt for narkotikasmugling, og mora er mye syk. Han har flere selvmordsforsøk bak seg. Siljes far er død, men har tydeligvis vært kontrollerende og kanskje voldelig overfor mora. Mora lever et utsvevende liv blant kulturfiffen i Namsos. De tre ungdommenes forsøk på å bli intellektuelle kulturradikalere er morsom lesning, og minner også en del om Tore Renberg. Det er morsomt med kulturlivet i Namsos; det er mange kulturfolk der, de greier fortsatt å holde liv i et symfoniorkester og de har flere kunstgalleri. Dette kan ha sammenheng med at byen både har et sykehus og høgskoleutdanning, slik at den har forholdsmessig høyt utdannet befolkning. Samtidig harselerer Tiller med kontrastene mellom disse og alle uten noen form for utdanning.
Silje lever i 2006 i et ekteskap med Egil, Tiller gjengir noen fantastiske ekteskapskrangler mellom dem.
Jon vet ikke hvem faren er, og er sterkt preget av dette. Mora har giftet seg med en prest - Arvid. Arvid er den tredje personen som skriver brev til David i denne første boka. Mora til David er også datter av en alkoholiker. Hun dør tidlig, og etter at David forsvinner ut av Arvids liv, har han ingen å bry seg om. Arvid er alvorlig kreftsyk og er opptatt av at han ikke har noen å være til for. Annonsen om David kommer derfor som en slags redning for han. Partiene om Arvids refleksjoner om ensomhet er vare, sanne og en viktig påminner.
Det forundrer meg ikke om Tiller får Nordisk Råds Litteraturpris etterhvert, men de venter kanskje til triologien er fullendt. Jeg er hvertfall klar for å begynne på bok nummer to.
