Det blir mindre og mindre krimlesing, og her ble jeg minnet på hvorfor. Stereotype karakterer, der de usympatiske er så lite tiltalende at man blir ergelig på forfatteren i stedet for karakteren. Dette gjelder for eksempel heltinnens svoger. Han er en britisk, kjedelig, økonomisk fiksert mann som ligner på de ektemennene til hovedpersonene til Victoria Hislop "Øya" og "Hjemkomsten". Denne slår i tillegg kona si, dette er jo noe som dessverre skjer i enkelte hjem, men beskrivelsen av dette blir ikke troverdig - det er langt unna Tore Renbergs fantastiske "Kompani Orheim". Politisjefen blir også veldig endimensjonalt beskrevet, han anklager kolleger for å drikke på ukedager når han samtidig tenker på at han selv drakk en halvliter sprit samme kveld. Det er kanskje ment komisk, men det fungerer ikke helt... Som hos Liza Marklund tar privatlivet til heltene stor plass. Det blir mye veiing, sminking og tanker før stevnemøter her.Som bilunderholdning er boka helt fin, og det er en ok avkobling innimellom den nordiske lesinga... Jeg liker fortellinger der det som skjer i nåtida har sine årsaker i fortida. Åpninga av boka er også fin, hvis man kan kalle et drap fint... Og det er ikke tvil om at boka passer godt til årstida...
