Showing posts with label Sofi Oksanen. Show all posts
Showing posts with label Sofi Oksanen. Show all posts

Da duene forsvant

Her har det aldri vært duer, men måkene hyler, ærfuglene kvekker moderlig, tjelden er ivrig, hegra er hes og innimellom dukker en skarv opp. Sofi Oksanen bringer oss nok en gang noen småturen innom det estiske kjøkkenet, og nå er det duestek som blir beskrevet. Men det er bare en bitte liten flik av handlinga.

Bakteppet er Estlands historie under 2. verdenskrig, samt et hopp til midt på 60-tallet. Man kan være sånn passelig interessert i historie, og likevel bli dratt inn i den gjennom fortellingen om enkeltpersoner. Romanen kan godt leses som en kjærlighetshistorie, men den er mye mer.

Vi får repetert at Estland har blitt kastet mellom to totalitære system. Før andre verdenskrig var de en del av Sovjetunionen, i løpet av krigen var de okkupert av tyskerne, og mot slutten tok Sovjet dem tilbake, etter at de hadde vært frie i fem dager. Oppi alt dette var det vanskelig å være nasjonalist.
Det løste folk på ulikt vis, noen rømte, noen gjemte seg - det har vi møtt både i Stalins kyr og Utrenskning. Noen gikk med tyskerne, noen ble kamelioner og greide seg uansett herre. Fattigdommen var stor, og med den følger korrupsjon.

Sofi Oksanen greier å balansere de historiske hendelsene og en dramaturgisk plot med enkeltpersoner. Det tok meg lengre tid å komme inn i denne boka enn i de to første, men det var absolutt verdt det.

Baby Jane - Sofi Oksanen

Whatever happened to Baby Jane og hva i all verden skjedde med våren?


2010 var året jeg stiftet bekjentskap med tre markante, kvinnelige forfattere: Magda Szabó, Beate Grimsrud og Sofi Oksanen. Alle tre har en inngående kjennskap til menneskesinnet. Omsider har Oksanens andre bok blitt oversatt til norsk etter at debutromanen, Stalins kyr, og hennes tredje, Utrenskning, har blitt hyllet med omtaler og priser. Disse to treffer kanskje et større publikum fordi de i tillegg til vestlige utfordringer i nåtida (bulimi og trafficking) også gir et godt historisk bilde av Estland under sovjettida.


I Baby Jane er Estland helt fraværende. Vi befinner oss i Helsinkis lesbemiljø, og får innsyn i tabubelagte emner som lesbesex, telefonsalg av brukt undertøy og nattelivet på homsebarer. Altså langt fra boka den uskyldige boka jeg fullførte i går, selv om sex og knivstikking er tilstede i begge. Først og fremst er det en bok om depresjon og panikkangst, og om å bry seg om hverandre. Parallellene til Grimsrud blir tydelige, begge viser en kjennskap til sykdommen og kritikken av psykiatrien er tydelig.


Oksanen siterer sangtekster gjennom hele boka, og tittelen er hentet fra filmen Whatever happened to Baby Jane fra 1962 med Bette Davis og Joan Crawford i hovedrollene. De spiller søstre i filmen, men har begge fått status som lesbeikoner.

Det er en rå og direkte bok om forholdet mellom tre kvinner: Piki, ekskjæresten hennes, Bossa, og den nåværende kjæresten, som forteller historien. Det er snakk om før og etter natta på balkongen - vendepunktet i historien. Måten Piki isolerer seg på, minner om Szabós Døren. For hva hendte egentlig med Piki?

Handlingen er mer konsentrert enn i de andre bøkene av Oksanen, kompleksiteten med nåtid og fortid er ikke til stede, derfor mangler noen av kvalitetene hun er kjent for. Boken er absolutt verdt å lese for det, og jeg gleder meg til hun kommer med flere bøker.

Utrenskning - Sofi Oksanen


At denne boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i år er velberettiget. Sofi Oksanen kombinerer nåtid og fortid på en utmerket måte. I Stalins kyr satte hun overflodssamfunnets merkelige sykdom bulimi opp mot sulten og matkøene i Sovjetunionen. Denne gangen er seksuelle overgrep et av bindleddene: ofrene for dagens trafficking og overgrepene kvinnene ble utsatt for under forhør i Sovjetunionen, skammen som følger med dette er lik. Historien er grusom på mange måter, noe tittelen på boka også antyder. De to hovedpersonene har hver sin pinefulle bakgrunn, det er to generasjoner mellom dem. For Aliide, den eldste av de to kvinnene, har Estlands historie påvirket hennes privatliv gjennom alle tider. Det begynner med sjalusi overfor søstra pga en mann, dette er ikke et uvanlig tema, men når samfunnet rundt deg blir så følelseskaldt som det var i Estland på 50-tallet, er det ikke rart hun blir avstumpet.

I Stalins kyr var det en nasjonalistisk onkel som ble gjemt i et rom bak et skap, og her får vi nærmere kjennskap til denne historien. Dette blir også sett i sammenheng med den frihetsberøvelsen dagens trafficking-jenter opplever.

Det tok lengre tid å komme inn i handlingen i denne boka enn i Stalins kyr, men den er ikke mindre gripende. Oksanen greier å formidle et viktig stykke historie gjennom få personer, relasjonene mellom dem og en drivende handling. Den er ikke kronologisk oppbygd, her er det mange hopp fram og tilbake i historien, men hun har gitt tydelige tidsangivelser, og overskriftene antyder hvem av de to kvinnene vi følger. Så det er ikke vanskelig å følge med når i historien man er kommet. Boka er delt i 5 deler, og hver av dem begynner med et dagboknotat av mannen i skjul. I starten er det ikke enkelt å skjønne hva dette handler om, men etterhvert som hemmelighetene avsløres - ser man at allerede den første av dem oppsummerer mye.

Det som skjedde i Baltikum (og resten av Sovjetunionen) var en utrenskning av folk, famliemedlemmer, men vi følger også en utrenskning av egne følelser og behov.


Dagsavisen tar tak i Oksanens finfølende måte og beskrive frykt og skam på.

Marta Norheim i NRK mener den er råspennende å lese.

Stalins kyr - Sofi Oksanen

På samme måte som Hamsuns "Sult", tenker man mye på mat mens man leser denne fantastiske romanen. Forfatteren og hovedpersonen er halvt finsk og halvt estisk, og i tillegg til skildringen av de to kulturene , gir forfatteren et meget troverdig framstilling av en person med spiseforstyrrelser. Åpningen av boka er finurlig skrevet, da det første avsnittet kan tolkes som beskrivelsen en seksuell debut, men det viser seg raskt at det er snakk om første gang hun provoserer fram oppkast. Mange sider ved spiseforstyrrelsene blir detaljert beskrevet; hvilken mat som egner seg til matseanser, kaloritelling, trening, oppkast, veiing, innkjøp og ikke minst det enorme kontrollbehovet. Etter å ha lest så mye om is på en varm sommerdag, måtte jeg bare kontrollere om jeg er like frisk. Jeg spiste derfor en posjon med "sånn derre mövengreier", og greide helt fint og nyte den uten noe som helst behov for å kvitte meg med den etterpå :-)
I tillegg til å gi en nyansert og personlig beskrivelse av spiseforstyrrelser, er denne romanen en historisk og kulturell perle. Her gis en engasjert framstilling av Sovjetunionen, overvåkning, Estlands kamp for selvstendighet, kulturforskjeller mellom Finland og Estland. Finland blir ikke særlig nyansert beskrevet, og romantisering av Estland er absolutt skildret med landets baksider. Det såreste er beskrivelse av russerhorene, og stempelet som estiske kvinner hadde i Finland, et stempel Annas mor ville skåne henne for, slik at hun aldri skulle røpe sin herkomst. I tillegg kan man lure på menneskets havesyke: alle slektninger og venner av Annas mor er opptatt av hva hun kan ta med til dem av varer fra Finland. Folk angir hverandre, korrupsjonen er tilstede på alle kanter, ingen stoler på hverandre, dette er dessverre fortsatt aktuelt på Cuba - man tror man har fått seg venner, men etter stund vil det alltid være snakk om et eller annet materielt de vil oppnå. Dette er en interessant problemstilling i forhold til Hylland Eriksens "Storeulvsyndrom".

NRK er overbevist.
Dagbladet framhever den goteske nostalgien.
Klassekampen har et intervju med Oksanen, der hun sier at hun ville bringe to lesergrupper sammen, middelaldrende menn leser ikke om spiseforstyrrelser, og unge kvinner leser ikke om Sovjetunionen.