På samme måte som Hamsuns "Sult", tenker man mye på mat mens man leser denne fantastiske romanen. Forfatteren og hovedpersonen er halvt finsk og halvt estisk, og i tillegg til skildringen av de to kulturene , gir forfatteren et meget troverdig framstilling av en person med spiseforstyrrelser. Åpningen av boka er finurlig skrevet, da det første avsnittet kan tolkes som beskrivelsen en seksuell debut, men det viser seg raskt at det er snakk om første gang hun provoserer fram oppkast. Mange sider ved spiseforstyrrelsene blir detaljert beskrevet; hvilken mat som egner seg til matseanser, kaloritelling, trening, oppkast, veiing, innkjøp og ikke minst det enorme kontrollbehovet. Etter å ha lest så mye om is på en varm sommerdag, måtte jeg bare kontrollere om jeg er like frisk. Jeg spiste derfor en posjon med "sånn derre mövengreier", og greide helt fint og nyte den uten noe som helst behov for å kvitte meg med den etterpå :-)I tillegg til å gi en nyansert og personlig beskrivelse av spiseforstyrrelser, er denne romanen en historisk og kulturell perle. Her gis en engasjert framstilling av Sovjetunionen, overvåkning, Estlands kamp for selvstendighet, kulturforskjeller mellom Finland og Estland. Finland blir ikke særlig nyansert beskrevet, og romantisering av Estland er absolutt skildret med landets baksider. Det såreste er beskrivelse av russerhorene, og stempelet som estiske kvinner hadde i Finland, et stempel Annas mor ville skåne henne for, slik at hun aldri skulle røpe sin herkomst. I tillegg kan man lure på menneskets havesyke: alle slektninger og venner av Annas mor er opptatt av hva hun kan ta med til dem av varer fra Finland. Folk angir hverandre, korrupsjonen er tilstede på alle kanter, ingen stoler på hverandre, dette er dessverre fortsatt aktuelt på Cuba - man tror man har fått seg venner, men etter stund vil det alltid være snakk om et eller annet materielt de vil oppnå. Dette er en interessant problemstilling i forhold til Hylland Eriksens "Storeulvsyndrom".
NRK er overbevist.
Dagbladet framhever den goteske nostalgien.
Klassekampen har et intervju med Oksanen, der hun sier at hun ville bringe to lesergrupper sammen, middelaldrende menn leser ikke om spiseforstyrrelser, og unge kvinner leser ikke om Sovjetunionen.
