En koloss av en bok, som tar nattesøvnen mot slutten, hvis man greier å overse klisjéene. Her finnes kampen mellom det gode og det onde, arrangerte ekteskap satt opp mot mennesker som elsker hverandre, fattige mot rike. Handlingen er lagt til Barcelona på 1300-tallet, noe som kanskje skremmer noen. Men gjennom et oversiktlig persongalleri levendegjør Falcones historiske hendelser og fenomen som katedralbygging, livegen, føydalherre, adelskap, svartedauen, prostitusjon, inkvisisjonen, handelen i middelalderen, deriblant slavehandelen, småkriger mellom småkongedømmene, hekseri og kjetteri, katolisisme, jødedom og islam. Motsetningene mellom disse religionene er et dagsaktuelt tema, det samme gjelder det gjennomgående effekten penger og makt har på folk. Det går ikke bra med noen av personene som lar penger bli det viktigste i livet.Forfatteren har skrevet en drivende fortelling spekket ulike aspekter fra historien, og greier samtidig å få fram det allmenngyldige og historieløse. En innvending kan være at flere av personene ikke blir troverdige. Hvordan er det mulig at hovedpersonen kan få en slik betydning og være gjennom så mange faser i løpet av et liv? Adelsfolket er beskrevet meget unyansert, men det var nok mye hykleri å finne i denne standen på denne tida. Personene er stereotype, enten er de gode eller onde, selv om man lenge lurer på hvordan den gode broren Juan kan bli en så skruppelløs inkvisitor en god stund. Ellers må jeg si at jeg likte møtene mellom Arnau og moren, her er klisjéene nesten fraværende.
Dagbladet slakter forfatterens bruk av bestselgeroppskriften.
Aftenposten kommenterer også bestselgeroppskriften, men er mer overbevist.
NRK synes den blir for lang og at den innimellom fortaper seg i historiske navn på småkonger, og det må jeg si meg enig i.
Besøk av katolske kirker er ikke på min yndlingssyssel på reiser, etter å ha satt seg inn i noe av Latin-Amerikas historie, blir man raskt klar over at disse representerer både en etisk og en estetisk historie. Blant de kirkene jeg har vært innom er Santa Maria del Mar, og jeg trakk nok like mye på skuldrene av den som katedralene i Firenze, Sienna og Sevilla. Men etter å ha lest denne boka har jeg fått en annen respekt for katedraler generelt, og denne spesielt - hvis den virkelig ble bygd av folket på den måten det blir beskrevet her, blir man helt målløs.
