Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering. Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.
Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.
En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?
Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.
Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.
I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.
