Kan urettferdighet rettes opp? Det er utgangspunktet for Helene Uris roman "Den rettferdige". Den er skrevet på bakgrunn av gjenopprettelsessakene som kom på 2000-tallet. Da ble det kjent at bevisene som ble brukt i incest-saker på 90-tallet ikke gjalt. Incest er et vanskelig tema, det er heldigvis blitt en åpenhet rundt temaet de siste årene, noen som kanskje kan hjelpe de utsatte. Overgrep mot barn er helt avskyelig, forkastelig og at som verre er. Derfor blir fordømmelsen mot de som har utført slike handlinger sterk. Uri tar fram dilemmaet med de uskyldig dømte. Norge har en rettstat vi er stolte av, men det gjøres feil også her. Om folk blir frikjent etter å ha fått saken opptatt, slutter ikke nødvendigvis fordømmelsen blant folket.
Vi følger en familie med to døtre, der mora anklager sin utro ektemann for overgrep mot begge døtrene. Det er en allvitende synsvinkel, så vi følger både mora, faren, farens nye samboer, den yngste dattera og ikke minst advokaten til mora som har viet sitt liv til å få slike menn dømt, etter selv å vært unnvikende i ungdommen. Den eldste dattera ser vi bare fra utsida, hun har inntatt offerrollen, og vil ikke være med at historien kan være usann.
Temaet er alvorlig og krever innlevelse. På mange måter synes jeg Uri lykkes med å belyse de ulike aspektene her, og hvor vanskelig slike saker kan være, men på et vis er boka litt for lettlest. Språklig sett er Uri en mester. Det er ikke så mange lingvistiske spissfindigheter i denne som i de andre jeg har lest av henne, men også her viser hun at hun kan skrive.