Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.
Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.
Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...
