Skal vindmøller bekjempes?

Sancho Panza har blitt lokket med i Don Quijotes gale verden. Agnet er å bli konge over ei øy - dette til tross for at ridderferdene deres foregår i Spanias innland - med lite tilgang til sjø og øyer. At han går med på denne lovnaden sier litt om hans intellektuelle nivå. Cervantes beskriver væpneren som en enfoldig bonde, men det er likevel han som prøver å overbevise Don Quijote om at det er vindmøller og ikke kjemper han går i kamp mot, og i siste scene av del 1, er det han som hevder at Don Quijotes offer egentlig er munker. Væpneren har altså enn så lenge bevart forstanden. Kampen mot vindmøllene har inspirert mange kunstnere, og psykologene snakker om Don Quijote-syndromet.

Det første kapitlet i ukas leseøkt omhandler forberedelse til bokbål. Trykkefriheten er en fundamental menneskerettighet, og bøkene som antihelten har forlest seg på, blir sortert av hans venner. Hans husholderske og hans niese vil brenne alt med en gang, mens barbereren og presten ser litt nøyere på samlingen. Man kan spekulere på hva som gjør at kvinnene går for fullstendig utslettelse. Det kan være fordi de ikke leser selv, og dermed ikke ser verdien av bøker som sådan. Muligens er de mer berørt av hans galskap, og vil kvitte seg med årsaken. Presten redder mange bøker fra bålet, og her er det man egentlig bør sette seg inn i samtidas litteratur. Det nevnes en masse titler og forfattere som presten uttaler seg om. Cervantes selv blir også nevnt blant bøkene i samlinga. Hans bok er en av de som blir reddet, for presten sier at han er en venn av forfatteren.

Denne delen inneholder alt det vanlig å kunne om Don Quijote: vindmøllene, væpnerens entré og bokbålet. Så da er det spørsmål om det er mulig å holde oppe interessen på resten, men Cervantes gjør det han kan for å holde interessen oppe: delen avsluttes med en nymotens cliffhanger, midt i kampens hete kommer forfatteren og lar leseren vente i spenning på neste del.

Cervantes kommenterer at oversatt litteratur mister noe på veien, så jeg vurderer fortsatt å finne fram originalversjonen - selv om det er stor fare for at men mister noe på veien da også...

Uansett: antihelten er en fornøyelig figur, og jeg fortsetter min kamp for vindmøller der Don Quijote avsluttet sin kamp mot.

Å kjempe for vindmøller

Neste samlesingsprosjekt er Don Quijote de la Mancha. Han er Norge mest kjent for å kjempe mot vindmøller. Bokringen har vært på Jøa i helga og opplevd Olav Duuns rike. Fra Jøa ser man vindmølleparken på Hundhammeren godt. Blant diskusjonene kom derfor estetiske og miljøemessige aspekt ved vindmøller opp.

De fleste er enige om at vi trenger å bruke strøm i dette landet. Jeg er avhengig av varmt vann og varmt hus. Utover det kan jeg kanskje greie meg med stearinlys... PC-en må kanskje lades innimellom... Vaskemaskina mi er jeg glad i, og jeg må innrømme at oppvaskmaskina er en av min kjæreste eiendeler.

Miljøaktivistene dukker opp hver gang man finner en ny måte å utvinne elektrisk kraft på. Solceller er kanskje den beste for miljøet, kanskje trengs det litt større panel enn det denne hytta benytter.

Når det gjelder det estetiske aspektet, er det mange som hevder at vindmøllene er så stygge. Jeg er ikke enig, det er direkte vakkert å se lange, slanke master som står på rekke og rad i horisonten.

På 1800-tallet var det ingen som så at Norge var vakkert heller, folk tenkte ikke på utsikten, de la husene i le for vinden. Så kom engelskmennene på ferie, og kommenterte den vakre naturen. Først da begynte Tidemann, Gude og kompani å beskrive naturen med penslene sine, og dikterne skildret fjord, fjell og storm. Estetisk smak endrer seg, snart er vindmøller vakre og vi kan fortsette vårt bekvemmelige liv.

Så jeg finner mitt visir, pusser mitt sverd, sadler mitt øk, skriver en sonette til el principe azul, og går i kampen for vindmøller.