Francis Meyers lidenskap - Henrik H. Langeland

En hyllest til litteraturen, en mild kritikk av universitetsmiljøet og en dæsj med umoralske forhold mellom kvinnelig student og mannlig professor/veileder.

Dette var perfekt julelytting, som ikke krever mye tankearbeid, men som samtidig holder et nivå. Man lærer litt om katekismussangene av Petter Dass og hvilken betydning han hadde. Dermed fant jeg fram den sjeldne brukte salmeboka.
Som Dan Brown leker med Nattverden i Da Vinci-koden, henger Langeland seg opp i fingerposisjonen på dette bildet av Petter Dass.

Tittelen på boka henspeiler både på Francis´ faglige lidenskap og han forgapelse i en studine. Det er herlig å lese om faglig engasjement, og det er morsomt og samtidig forstemmende å lese om alle arbeidsoppgavene en universitetsprofessor må forholde seg til i tillegg til egen forskning og undervisning. Universitetet er en ensom arbeidsplass, kolleger deler ikke forskningsarbeid med hverandre underveis i prosessen, og etter at ting blir publisert eller havner i media på andre vis, er det langt mellom de anerkjennende kommentarene fra nære kolleger. Francis har en gourmetklubb sammen med venner fra andre yrkesgrupper, og fabulerer over forskjellen på intelligente folk og kultiverte folk. Her er det mange fine poeng.

Forhold mellom student og veileder er vel ikke å anbefale, det er rett og slett oppsigelsesgrunn. Det har nok skjedd til alle tider; unge kvinner tiltrekkes av eldre menn som kan noe, og disse mennene tiltrekkes selvfølgelig av disse unge damene som gjerne har noe å fare med intellektuelt sett også i tillegg til sin ungdommelig skjønnhet. I min studietid på universitetet, jobbet jeg et par år på renholdsavdeling om morgenen før forelesningene begynte. Å ha kaffepauser sammen med disse vaskerne var et sosialantropologisk studium i seg selv - her var det et klasseskille mellom de lavtlønte kvinnene "som ikke ville stemme til valg for da kunne de jo ikke kritisere politikerne etterpå" og professorene. Historiene om hvilke professorer som innledet forhold til studiene var ofte et tema, og noen av vaskerne hadde overrasket både den ene og den andre - sa de.

Francis strever mellom å takle forelskelsen sin på en voksen måte og den pubertale følelsen som gjør han ubehjelpelig. Det er deilig at det går an å bli så forelsket flere tiår etter at man passerer 17, jeg tror alle har godt av å oppleve det fra tid til annen. Langeland har på mange vis skrevet en roman som ligner på Helene Uris "De beste blant oss", med en god blanding av fag og såpe, moral og umoral, plagiering og stundentromanser. Mens Uri ga en hyllest til lingvistikken, hedrer Langeland litteraturvitenskapen.

Mailene Francis mottar om instituttseminarer er morsomme, og det eneste han drar på av disse, er et seminar med forfatteren Henrik H. Langeland. Han skriver altså inn seg selv, og prøver å se sitt eget forfatterskap utenfra. Artig grep. Temaet Langeland snakker om på seminaret er Proust og dekonstruksjon, det samme som Jarle Klepp sysler med som litteraturstudent i Bergen da datteren Charlotte Isabel Hansen plutselig dukker opp hos Tore Renberg.

Boka er også en hyllest til Umberto Eco og dyrking av roser.

...og Nadya er rosens navn @-,-`-,--

min rose går til Ivar Neergård som leser boka med en drøss av dialekt- og aksentimitasjoner :)

Reise i vernedrakt - Cecilie Bjørnstad

Da sitter jeg med ei rykende fersk bok hendene som er gitt ut på Bokforlaget Publica. Cecilie Bjørnstad har nettopp utgitt sin første roman, og arrangerer en bloggturné for å skape blest om den.

Hovedpersonen Johanne er den stille jenta vi kjenner igjen fra alle klasserom. I MOT-arbeidet kaller vi henne Ninni etter Den usynlige jenta i Tove Janssons fantastiske univers. Poenget med MOTs vinkling er bevisstgjøring av den rollen de andre har i mumidalen for at Ninni skal ha det bra. Dette er et felles ansvar.

Det ser ikke ut til at Bjørnstads Johanne har noen som jobber med bevisstgjøring av klassekameratenes rolle for at alle skal ha det bra. Hun er et uønsket barn som ingen ser - i følge henne selv.

Svakheten med romanen er språket. Det er korte setninger, og ingenting blir overlatt til fantasien. Språkføring skaper en avstand mellom leseren og jeg-personen, slik at man forblir utenfor historien. Denne avstanden er et bevisst valg hos en del forfattere, men det er nok ikke meningen her. Det er ikke troverdig når den middelaldrende mannlige legen rister på hodet og tenker "De er nå søte disse ungdommene", etter at en ung kvinne bryter sammen i gråt når hun får høre at hun er gravid. Slike passasjer gjør at jeg sitter og lurer på om Bokforlaget Publica gjør en god jobb med språkvask og veiledning før bøkene blir utgitt.
Det skal visstnok være en humoristisk bok.... jeg lo ikke, og jeg gråt heller ikke. I det siste har jeg lest Tiller, Grimsrud og Tunström som alle behandler denne problematikken på et helt annet nivå...

Juleoratoriet - Göran Tunström

Boka har ligget på nattbordet siden jeg spilte Bachs juleoratorium i november. Etter den tid har desember blitt fyllt med andre ting, og det ble en god idé å gjemme den til jul i stedet. Hadde det ikke vært for alle kuldegradene, ville jeg ha nytt den på verandaen til lyden av tusenvis av ærfugl. Nå ble det i sofakroken med Bach over stereoanlegget i stedet, innimellom all den fine sosiale aktiviteten jula fører med seg.
Tunström skrev verket i 1983 og mottok Nordisk råds litteraturpris for det samme år, siden er boka også blitt filmatisert. NRK sendte filmen 2. juledag, jeg gløttet innom, men ville ikke se den før jeg fullførte boka. Det lille jeg så, bekreftet at jeg må ha sett filmen den gangen den kom. En fantastisk filmatisering med et stjernespekket persongalleri.

Dette er en hyllest til Bach - åpningen av boka er som et musikalsk preludium. Deretter begynner hovedhandlingen med at den livsglade mora har på juleoratoriet på full skuv ut av vinduet, setter utfor en bakke på sykkel og braser rett inn i en krøtterflokk og blir trampet i hjel. Ektemannen Aron og sønnen Sidner på 12 sliter i flere år med tapet, mens dattera Eva-Liisa på 7 tar på seg den vanskelige oppgaven å bringe lyset inn i familien. Dette samspillet er usedvanlig godt beskrevet.

Brevskrivingen med en australsk ensom kvinne holder han oppe over flere år. Det er lettere å skrive om sine innerste tanker til en ukjent person på andre siden av jorda enn å snakke med sine medmennesker om dem. Vi får bare se hans første brev, hva han senere utleverer til henne får vi kun antydet gjennom hvordan hun kommenterer det i sine svar. Humoristisk er de første bildene hun sender han. Etter at han har laget et helt alter av ting hun sender han, drar han selv til Australia for å hente henne. Selv om det har gått seks år siden Solveig døde, er han fortsatt i en slags psykose.
Tunström skriver inn reelle berømtheter i handlingen. Selma Lagerlöf bor i samme by, og det refereres både til henne som person og hennes verk. Litterære referanser er ikke uvanlig, men han er nokså konkret på hvorfor han henviser til Hamsuns mest berømte bøker. En komisk scene er når han trekker inn komikeren Fridolf Rhudin, som skal komme og bo på hotellet Aron jobber på, og hele byen står på pinne for å treffe han, enda han har poengtert at han vil komme inkognito. Det er morsomt og gjenkjennelig hvordan en av stuepikene strever med å finne en god replikk, slik at hun i det minste har sagt noe i møtet med kjendisen. Man må trekke på smilebåndet over fortvilelsen hun føler hver gang noen av de andre sier noe hun likeså godt kunne ha sagt. En fjerde berømthet som nevnes er den oppdagelsesreisende Sven Hedin, som Fanny og Sidner drar til Strömstad for å møte. Denne reisen blir det voldtekt og barn av....

Innestengt sorg og innestengt seksualitet preger Sidner, det samme uforløste begjæret opplever den australske kvinnen faren aldri kom fram til...

Beate Grimsrud ligger i mitt bakhode mens jeg leser, og hun henviser til dette verket underveis i En dåre fri. jeg kommer derfor tilbake med en sammenligning av de to dårefortellingene.

Musikken er til stede i åpningen, i Sidners stiler på barneskolen, hans spill hjemme hos Fanny i ungdomsåra, han tar med seg musikken til Australia og sønnen Victor gjør musikken til levebrød.

Romanen skildrer sorgprosessen i en familie på en fortreffelig måte, den handler om ensomhet, medmenneskelighet, musikk og begjær. Noen mennesker greier ikke å holde seg oppe alene, mens andre mennesker ser det som sin oppgave å holde andre oppe - kanskje for ikke å falle selv.

Dette er herlig god litteratur, perfekt julelektyre og vel fortjent Nordisk råds litteraturpris!
Framfor alt er det ei bok tåler å leses flere ganger. Jeg har lyst til å begynne på nytt med en gang, så dette vil sannsynligvis bli julelektyren flere juler.

Julelektyre 2010

Julefreden senker seg, selv om vi ikke har vaska gulvet. Bunken på nattbordet er stor, og valget for de første juledagene har falt på Henrik H Langelands hyllest av litteraturen i "Francis Meyers lidenskap" og Göran Tunströms "Juleoratoriet". Sistnevnte har jeg åpnet, men la den litt til side da samlesingen av nordisk litteratur lokket meg ut i Beate Grimsruds fantastiske verden av kreativ galskap.

Årets gavepapir er laget av elever på skolen.
Julegavene ble ferdige i tolvte time bokstavelig talt. Så nå gjenstår å se om alt passer...

5-åringen får en kjole som kan brukes som tunika. Den har ikke ermer, den offisielle grunnen til det er at hun da kan vokse i den.
Søstra på 8 får samme kjole i andre farger. Det er mange år siden sist jeg strikket, og da pleide jeg å gi fra meg verket til montering. Denne gangen er alt gjort selv; sydd sammen på toppen, strikkekant i hals og skuldre og heklekant med krepsemasker nederst.



Tvillingbroren liker å pynte seg, så det skal være plass til både skjortekant og slips under denne v-en. Det var den som ble ferdig på overtid i går...

Det er 20 år siden jeg strikket, og det var fordi fiolinlæreren mente at kombinasjon av felespill og strikking ikke var bra for handleddene. Nå har vi pc i tillegg. Gavene ble ferdige, jeg logger av pc-en, instrumentet er godt pakket ned, og jeg skal nyte jule med familie, venner og bøker.

Samlesing: En dåre fri - Beate Grimsrud

Etter å trykket rundt på det store internettet i anledning Innsirklinger og nominering til Nordisk råds litteraturpris, dumpet jeg borti et artig bloggprosjekt. En gjeng garvede bloggere publiserer omtaler av nominerte bøker på samme dato. Regner med at dette prosjektet medfører lesing av kvalitetslitteratur, og det passer veldig fint til jul. Beate Grimsrud er først ut, henne har jeg ikke lest noe av tidligere, men nysgjerrigheten er vekket for mer av henne.

Allerede i åpningen aner man at kjønnsproblematikk er et sentralt tema: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn." Dette er en utfordring det ikke er lett å leve med, og Eli begynner å høre stemmer allerede i småskolen, etter et barneteater er det Espen, han er en gråtende stemme som opptrer når hun hører vann - dusj, regn etc. Etterhvert kommer lekne Emil og rebelske Erik til, og mye senere den estetiske og eksentriske Prins Eugen.

Eli er utsatt for flere utfordringer på samme tid: hun har dysleksi, hun ser dårlig og prøver å skjule det, i barndommen er det tilsynelatende bare ei av søstrene som bryr seg skikkelig om henne, og denne søstra forsvinner, faren er en forvirret sjel som passer best til å male bilder. Dette er mye på en gang og veien er kort til ulike rusmidler og lukkete psykiatriske avdelinger.

Sammen med psykiateren Jonathan prøver hun å få orden på stemmene og barndomsbildene sine. Vekslingen mellom barndom og Jonathans terapitimer preger den første av bokas fem deler, i del to befinner hun seg i Sverige først på en folkehøgsskole for skriving, der hun får flere gode venner, og etterhvert lange opphold på lukket avdeling. Også her veksler tilbakeblikkene med terapien til Jonathan. I tredje del har hun noen friske år, nå skal det sies at overgangen mellom sykt og friskt er meget glidende - og delen om de friske åra er bokas korteste... Det er ei bok der man lærer mye om hva som foregår i et kunsteriskt og sykt hode, og det gjøres til tider på en humoristisk måte. Det som holder henne oppe gjennom hele boka, er trangen til å skrive, vi møter en kvinne som er sterk og skjør på samme tid. En usedvanlig kreativ prinsesse.

Boka er tykk, men skrifta er stor og avsnittene korte, så det går i utgangspunktet raskt å pløye gjennom den. Samtidig er den utrolig sterk og hjerteskjærende, det er detaljerte beskrivelser av psykoser sett fra innsiden. Grimsrud kommer med mange fyndord underveis, det er derfor en bok man heller bør nyte langsomt.

"Jeg er en sprinter som deltar i et maratonløp. Jeg vil stanse etter kortdistanse og få applaus."
Flere gode sitater finnes på bokelskere.no.
Det er en sterk bok blant annet om det å være medmenneske.