Julelektyre 2010

Julefreden senker seg, selv om vi ikke har vaska gulvet. Bunken på nattbordet er stor, og valget for de første juledagene har falt på Henrik H Langelands hyllest av litteraturen i "Francis Meyers lidenskap" og Göran Tunströms "Juleoratoriet". Sistnevnte har jeg åpnet, men la den litt til side da samlesingen av nordisk litteratur lokket meg ut i Beate Grimsruds fantastiske verden av kreativ galskap.

Årets gavepapir er laget av elever på skolen.

Julegavene ble ferdige i tolvte time bokstavelig talt. Så nå gjenstår å se om alt passer...

5-åringen får en kjole som kan brukes som tunika. Den har ikke ermer, den offisielle grunnen til det er at hun da kan vokse i den.

Søstra på 8 får samme kjole i andre farger. Det er mange år siden sist jeg strikket, og da pleide jeg å gi fra meg verket til montering. Denne gangen er alt gjort selv; sydd sammen på toppen, strikkekant i hals og skuldre og heklekant med krepsemasker nederst.

Tvillingbroren liker å pynte seg, så det skal være plass til både skjortekant og slips under denne v-en. Det var den som ble ferdig på overtid i går...

Det er 20 år siden jeg strikket, og det var fordi fiolinlæreren mente at kombinasjon av felespill og strikking ikke var bra for handleddene. Nå har vi pc i tillegg. Gavene ble ferdige, jeg logger av pc-en, instrumentet er godt pakket ned, og jeg skal nyte jule med familie, venner og bøker.

Strikking = sying og hekling?

Som uerfaren strikker, har jeg mye å lære. Blant rette, vrange, to rett sammen, en vridd sammen, tre felte masker på hver side av maskemarkøren, skal man også hekle og sy.

Heldigvis har man gode venninner som kan vise hvordan ting gjøres. Å sy sammen var overraskende enkelt, og etter litt damping, skal visstnok dette se nogenlunde proft ut... Internett er full av gode forklaringer. Gjennom min andre bolig facebook, kan man få tilsendt lenker som forklarer det hele på en fortreffelig måte. Man kan godt harselere med denne kommunikasjonsformen, slik Morgenbladet gjorde det i sin artikkel. Men slike handarbeidskoler er til veldig god hjelp: Sy sammen med maskesting.

Med heklingen er det verre. Man tror det går sånn noenlunde helt til dagen etter. Uselvstendigheten avsløres etter få masker. Fra før har jeg ufrivillig laget en prøvelapp, og den ble brukt til opplæring - med kontrasterende farge slik at det er mulig å se hva man holder på med. Krepsesting er kompliserte greier for ei som ikke har rørt ei heklenål siden grytelappene fra barneskolen. All kunnskap fra gårdagen er glemt, og internett blir redningen. Det finnes en heklekrok med gode beskrivelser og bilder av disse krepsemaskene, så forhåpentligvis blir disse julegavene fullført etterhvert.

Kjerringa mot Straumen

Adventstida pleier å være hektisk for de fleste. Her er det også flere konserter enn vanlig, og et stort antall karakterer skal settes. Utover det gjør jeg ingen juleforberedelser, og da blir det ikke så travelt :)

Det blir tid til å se på naboene som prøver å holde varmen. De holder seg tett sammen der de flyter med Straumen, og stikker hodene under vannflaten stadig vekk, der er det jo plussgrader...

Det er tid for adventskalender, og dagene starter med morsom hjerne- og googletrim. Adventsquizen til bygdas store Quizmaster er genial. Fantastisk måte å starte dagen på, hvis man bare våkner så tidlig :)

I dag lærte jeg at Saint-Saëns også har et Juleoratorium, så spotify har vist meg hvordan det høres ut. Air-satsen har noen nydelige strykelinjer og Tecum principium-satsen har et vakkert harpeakkompagnement. Og, ja - jeg har premium-versjonen av spotify....

Det blir tid til å være tante. Helgas store oppdagelse er at 8-åringer er klare for å lære strategispill for voksne - o lykke. Dette skal bli morsomt framover :D
Brettspill kan også kombineres med gode venner og vin. En del krefttilfeller i omgangskretsen er en påminner om at vi må ta være på hverandre, og nyte de gode stundene, ikke bare rekke alt mulig. Menyen var tvers gjennom kreftforebyggende: kokesjokolade, rødvin, kaffe, brokkoli og blomkål.

For å hjelpe min venn Toro på vei, tilsatte jeg buljong, ingefær (store biter som jeg fisket opp etterpå), fløte og en god slump med sherry - eller fino fra Jerez som det vel egentlig heter.

Forøvrig er husmorgenene fullstendig underutviklet og ambisjonene deretter, dermed blir ethvert husmortiltak behørlig feiret.

Bøker er en annen syssel man kan fylle denne lange adventstida med. Nå leser jeg to bøker samtidig, dvs jeg lytter til Innsirklingen av David og leser om Prosten fra Vanndal. Det pussige er at de to bøkene har flere likhetstrekk. Vi finner prester som tviler på om de skal fortsette å være prester og historiene fortelles pga en eller annen bestilling. Mer om dette når jeg blir ferdig med bøkene. Det ble hvertfall veldig mye kristendom her nå i adventstida, og det er kanskje som det hør og bør?
Det eneste som ligner på andres adventstid her, er strikking av julegaver. De to kjolene begynner å nærme seg ferdig prdukt. Så nå er det bare å skaffe riktige pinner til vesten. Etter en god del spilling, strikking og pc-bruk, kjennes skuldrene - er derfor ikke så effektiv som jeg tenkte....
På pc-en henger jeg stort sett på http://www.bokelskere.no/. Men facebook er jo også oppe, og da ble artikkelen "Samtalens tynne tråd" i Morgenbladet meget treffende. Og ikke minst illustrasjonen...

Anbefaler alle å ikke styre så mye til jul - da blir desember en rolig måned, med plass for masse kos :D

1. vinterdag

Å fastsette når en årstid virkelig begynner, kan være vanskelig. Det er allerede snart tre uker siden bilene lå strødd på veikanten fordi folk aldri husker at man må skifte dekkene på denne tida av året.

Dagen begynte i trønderhovedstaden etter en vellykket og hyggelig damekveld, og utenfor vinduet var det 15 cm snø. Småskoene fra i går var ikke akkurat noe heldig valg...

Utsikten fra verandaen er ikke noe dårligere når alt er hvitt. Flere har snakket om julestemning i dag, det er neppe trolig at det holder seg hvitt helt til da. Fargene ute ble en påminning om at årets julegaveprosjekt kan holde hardt. Snart begynner julemusikksesongen, og det er uvisst om hendene tåler kombinasjonen. Er nesten halvveis i prosjektet, så det burde gå bra :)

Multitaskingens svøpe

Det sies at kvinnfolk er i stand til å gjøre flere ting på en gang, og den oppvoksende generasjonen er eksperter på multitasking. Jeg liker å tro at jeg behersker konseptet, men i går kveld ble jeg litt i tvil. Kl 23 skulle jeg ta bilde av kjolen jeg har holdt på med de tre siste dagene. Det viser seg at kombinasjonen tv, facebook, lydbok, bokelskere.no, planlegging av undervisning og blogging ikke lar seg kombinere med å strikke. Særlig når man egentlig ikke kan (å) strikke.... Jeg fikk altså ikke strekt ut denne kjolen. Som alle strikkere vet, skal man følge med på andre runde når man strikker på en rundpinne, slik at ikke hele arbeidet vrir seg. Hvordan det er mulig å ikke oppdage dette før man har strikket 15 cm, er meg en stor gåte.
Egentlig var det hell i uhellet fordi jeg allerede hadde startet med feil farge. Lenge til jul enda...

Siterer lydboka jeg hørte mens jeg strikket:

"Å rekke opp

Alt du behøver å gjøre, er å tilgi."

Man kan bli lettere amper når man oppdager sånt, men det var ikke annet å gjøre, enn å le høyt.

So here we go again :D

Fredagsstrikkeklubben - Kate Jacobs

Dette er ei bok jeg aldri i verden ville valgt å lese før jeg begynte på høstens strikkeprosjekt. Strikking og lydbok er en perfekt kombinasjon, og da jeg så denne lydboka på biblioteket, var det gjort. Ei koselig bok, uten store litterære kvaliteter - det er vel ingen som venter noe annet av denne tittelen heller. Her er en blanding av moderne New York-liv og tradisjonell handarbeid. Alenemoren Georgia Walker åpner en strikkebutikk midt i New York for å se om det er mulig å tjene penger på hobbyen sin. Et klassisk eksempel på USAsk "self-made-woman". Butikken er blitt populær og hver fredag møtes en gjeng kvinner for å strikke sammen. Dvs de fleste strikker, mens ei forsker på handarbeidets betydning og ei annen lager en dokumentar om butikken.

Vi møter en flørtende eldre enke, ei 42 år gammel barnløs som nettdater for å skaffe sperm, ei angrende aborterende, ei rikmannshustru med et uselvstendig fasadeliv, ei 10 år gammel muffinsbakende jente, en sjarmerende barnefar, ei usannsynlig klok farmor i Skottland og flere andre stereotyper. Historien er underholdende, og prøver å ta inn livsvisdom og alvor. Mellom noen av kapitlene er det små avsnitt om strikking, der forfatteren forsøker å dra linjer mellom strikking og livet. Fornøyelige avsnitt, om enn ikke så veldig vanskelig å forstå:

Å rekke opp

Alt du behøver å gjøre, er å tilgi.

Ikke særlig dyptpløyende livsfilosofi... Eller denne:

Å felle av

Du kan ikke beholde arbeidet på pinnene for bestandig. På et eller annet
tidspunkt må det begynne å eksistere på egen hånd, klare seg selv.
Hemmeligheten er å trekke maskene over hverandre, slik at de kan løsrives
fra pinnen, uten å gå i oppløsning.

Utover i boka, tar historien en alvorlig vending, men det er så grunt gjort, at man ikke blir repet av det. Historien og personene er ikke særlig nyanserte, MEN det er en hyllest til strikkekunsten. Boka avslutter med en detaljert beskrivelse av hvordan man strikker skjerf på pinne 15, og deretter en oppskrift på deilige muffins. Og jeg ble inspirert til å kjøpe mer garn. Så nå blir det en kjole med deilig, mykt alpakka ull.

Strikkehøst

Høsten 2010 ble høsten da jeg begynte å strikke igjen, har bare så vidt tatt i strikkepinner siden ungdomsskolen. Fiolinlæreren på vgs sa at det ikke var bra for handleddene - det hadde han forsåvidt rett i. En strikkende kollega kjøpte inn garn og pinner, og mente at dette mønsteret var passende for mitt kommende "tante"-barn.

Dette bildet er tatt ganske nøyaktig samtidig med at jenta ble forløst - snakk om timing!

Teppet er strikket med pinner 2,5 - og jeg visste nok ikke hva jeg bega meg ut på. Det blir finere med så tynne pinner da...

Det hele har vært et samstrikkeprosjekt, kan også kalles konkurranse med meget skeive lag. Vi begynte sent i august, og hver eneste dag etterpå har det blitt noen masker flere. Allerede første kveld, ble det tydelig at vi hadde forskjellig utgangspunkt.

Skjevheten var rettet opp et par uker senere - fordi raceren strikket en tre-fire andre plagg imens...


I høstferien ble begge ferdige, men hun som hele tida sørget for at jeg ledet, viste muskler i innspurten. Rett skal være rett, man lar ikke amatører vinne. Begge dro til de britiske øyer i høstferien, og det skulle vise seg at SAS informasjon ang strikkepinner på fly var misvisende. Så jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen i Dublin, og måtte med tårer i øynene bekjenne at jeg nektet å la teppet bli liggende igjen i landet. Strikkende damer er tydeligvis under sterk mistanke, og jeg måtte tilslutt sende handveska med bagasjen hvis jeg skulle komme meg ut av landet. Det ble altså ingen strikking på flyet. Sukk....

Her er begge teppene i endelig versjon :D

En syssel som lar seg kombinere med strikking, er lydbøker. Den første jeg lyttet, var Hässelby, Johan Harstad bok om Albert Åberg som voksen.

Så oppdaget jeg den perfekt lydbok på biblioteket: Fredagsstrikkeklubben.

Nytt garn er blitt kjøpt inn, og min gammeltantes syskrin tatt i bruk.


Denne gangen er det et prosjekt med barnekjole strikket med deilig, mykt alpakka ull. MUTI som strikkes på pinnestørrelse 4,5. En helt ny verden!

Superstrikkeren skulle vise meg "vridd r sm" i dag, jeg skjønner jo ingenting av oppskriften, dette er en helt ny verden. Og da viste det seg at "vridd r sm" har jeg strikket uttallige av i teppet, men ingen fortalte meg hva det het...

Ellers hadde superstrikkeren med seg noen flott kuler som holder orden på hvor jeg skal felle. Har stor tro på at det skal være mulig å bli ferdig til jul!

Symfonisøndag nr 1 (og en halv)

Ei god venninne har gjennom facebook kunngjort at hun lytter til en symfoni hver søndag. Sist søndag var det Sjostakovitsj 5. som ble beæret med hennes entusiastiske status. Den har en særstilling i musikkhistorien når det gjelder samfunnsmessige forhold som direkte påvirker musikken.

Det står en god del CD-er i hylla mi som bare blir lyttet til hvis jeg skal spille dem, høre dem på konsert eller bruke dem i undervisningen. Aberet med å gjøre musikk til et levebrød, er at man mister evnen til å la seg begeistre. Der har jeg et personlig prosjekt. Så nå hiver jeg meg på søndagsprosjektet og lar meg rive med, helst så blottet for fagkunnskap som mulig. Dagens symfoni er Brahms´ 1. Den har jeg aldri hørt før i dag, men jeg kjenner 4. godt, og har spilt flere overtyrer og den ungarske dansene av ham. Symfonien er gjennomlyttet en gang liggende på rygg. Brahms´mektige strykeklang er umiskjennelig, så deilig med så diger strykegruppe som stadig forsterkes av en full messingrekke. Digger den klangen han greier å få til.

Skulle gjerne ha sittet ute på verandaen og lyttet, men det får blir når det blir varmere i været. Høyttalerne står nært vinduet, så det er fullt mulig. En annen dag... evt neste år....

Å lytte til en symfoni, lar seg også fint kombinere med å strikke. Man kan faktisk bli mer konsentrert av det. En symfoni varer ei stund, og det kan være en utfordring å holde konsentrasjonen så lenge. Det beste er å bli så revet med at man glemmer tid og sted. Der er jeg dessverre ikke, kjenner jeg. Og det er lettere å oppnå den lytteopplevelsen på konsert enn gjennom stereoanlegget. Det er en kunst i dagens hverdagsjag og la tida gå litt sakte. Symfonien krever langsom tid, og det er utrolig deilig det er å kjenne på denne langsomme tida.

1. satsen åpner med brask og bram, instendig hamring med pauken på én tone, og masse forholdninger i resten av orkesteret. Etter et par minutter starter treblåserne med et motiv som sendes rundt i ulike instrumenter og til sammen danner en lang linje. Bratsjene får også dette motivet, og overgir det umerkelig til cello/bass som bringer det ned i dypet. Mesterlig gjort orkestreringsmessig.

Utover i satsen har han et langt parti med rytmen fra Beethovens 5. - er dette et nybegynnertegn? Prøver han å videreutvikle det mesteren har gjort før han?

2. satsen er en langsom sats med klangen i sentrum. Etterhvert kommer et valseaktig tema. Flere partier minner om 4. symfonien, så det er tydelig å at han begynte på en stil som han fullbrakte der. Han innfører også en fiolinsolist, slik at det en stund minner om en fiolinkonsert, heldigvis uten show off....

3. satsen har noe pastoralt over seg, lydbildet i starten minner om Beethovens 6.

4. satsen åpner dramatisk, og etter korttid kommer en morsom pizzicato-bit, som godt kan brukes av Disney. Etter lange deler med horn- og fløytesolo, og masse klang sentrum, kommer en perle av en melodi. Fantastisk, veldig typisk Brahms, melodiøs og klangfull.

Slutten er klassisk: masse dominanter før den etterlengtede sluttakkorden.

Indian summer

O herrlige septemberdag!
På slike dager frister det med båt. Hvis det noen gang skal bli båt på meg, skal det være mulig å ligge frampå, og motoren må være innebygd, slik at man enkelt kan klatre opp fra vannet. Utover det er det fint om det ikke kreves noe vedlikehold - det var rett og slett hele kravlisten...

Det er sjelden man ser tre slike båter på en gang her - et vakkert syn!

Mens båteierne inntok fjorden, gikk flere av oss på åpning på Nils Aas´ Kunstversted og deretter
på kafé. Av og til føler man seg riktig urban på slike steder. Å ta med en 8-åring på kunstutstillingsåpning er veldig hyggelig. Selv scorer jeg minus på IQ-tester der den visuelle intelligensen måles, men her legges det merke til detaljer, og humres over bildene. Det er heller ikke å forakte med et par saltstenger og mozell...

Noe grønt på verandaen

Noe grønt er observert på verandaen, og når en av mine handymenn kommer innom og sier at dette er sopp, er det nok på tide å vekke tiltakslysten igjen.

Så dagen startet med innkjøp av soppdrepende middel.

Deretter var 8-åringen penselhandtlanger, mens jeg beviste manglende høydeskrekk.

Det er lørdag, jobben legges helt bort, og det grønne på verandaen nå er et stadig større teppe!

Ansvarsfraskrivelse?

Da har e-kaillan kommet tilbake, etter at de forlot oss alle rett etter klekkinga i mai. Nå er avkommet blitt selvstendige, så da finner fedrene det passende å dukke opp igjen. Med lupe går det an å se et par eksempler ute i vannet...

Ansvarsfraskrivelse er et fint ord, og den første s-en her kalles fugeformativ, på norsk kan a-er, e-er og s-er binde sammen ord: innafor, julenek, ansvarsfølelse eller ansvarsfraskrivelse.

Fuge betyr flukt, og dermed har vi rykket tilbake til start: e-kaillan flykter fra ansvaret.

Jeg feiret herved e-kaillans tilbakevending med den største fugen av dem alle. Opphavsmannen hørte aldri dette, og det er kanskje noe av det han vil uttrykke?

Fra en bejaende livsnyter fikk jeg tips om kombinasjonen av rødvin og mokkasjokolade i går - han hadde sogar sjokolade i rødvinssausen. Det er så mye kreft på alle kanter at jeg i et snev av hypokonderi har sjekket hvilket kosthold som er forebyggende. Blant gulrøtter, brokkoli, blomkål og tomat har jeg funnet kokesjokolade, kaffe og rødvin. Så det har jeg proppet i meg siden skolestart. Nå da It´s Learning ligger nede, ble det helt umulig å jobbe i helga, strikkinga går sakte framover, mens sjokoladeinntaket øker proposjonalt. Vinen fortæres og jeg sitter i verandakroken og anser e-kaillans tilbakevending som et tegn på bedre tider. Ellers får ha importering av keiserpingviner som styresak i borettslaget :D

Nybyggerne - Vilhelm Moberg

Den tredje boken i Vilhelm Mobergs store verk om utvandringen fra Sverige til USA på 1850-tallet er som de andre todelt. I den første møter vi Kristina og Karl Oskar harde arbeide og langsomme framgang til en slags velstand, og i den andre følger vi Karl Oskars drømmende brors lange vandring vestover til gullet i California - en lang og strabasiøs tur han legger ut på sammen med sin uatskillelige venn Arvid.

Det er så mye tiltakslyst i den første boka, at jeg har kombinert lesinga med et beiseprosjekt som har blitt utsatt i hele sommer. Verandaen fikk tre nye bord som følge av en meget uforsiktig bruk av engangsgrill - det skulle ha vært forbudt å lage/selge slike...

Den første av de to bøkene begynner med at Karl Oskar det fjerde året hører øksehugg i nærheten, og etterhvert kommer en hel kolonni av svensker og bryter opp nabotomter. At de endelig får naboer trekker Kristina ut av ensomheten. Hun har knapt truffet andre mennesker, og er dermed ikke stø i engelsk, så hun er glad for at det er folk med hennes eget morsmål som slår seg ned i nærheten. Hennes situasjon er lett å sammenligne med dagens innvandrerkvinner, dette gjelder også det store antallet graviditeter. Nybyggerne lager seg et samfunn med skolestue og planlegger kirke.

Religionen hadde en stor plass i livene hos mange på den tida, både i Sverige og i Minnesota var det folk som sluttet seg til religiøse sekter. Kristina og Karl Oskar prøver å leve som gode lutheranere, og da det nye naboparet tropper opp i svart på en søndag og sier at de må ta avstand fra Ulrika som har blitt baptist, står ekteparet sammen om å drive de fordømmende menneskene på dør. Kristina tenker mye på sitt forhold til Gud og ABBA-guttene beskriver dette forholdet i Du måste finnas. Veldig dramatisk intro på denne låta, med akkordprogresjoner typisk for musikalsjangeren. Den akkorden som kommer etter første setning, har trekk til resitativ fra operahistorien. Åpningen minner også om Chess.

Jeg likte denne tredje boka bedre enn de to foregående fordi Moberg nå går mer inn i refleksjonene hovedpersonene gjør seg. Hva er den egentlige grunnen til at de reiste? Har de oppnådd det de drømte om? Hvordan takler de den totale atskillelsen fra hjemlandet og sine kjære der? For å komme drømmeren Robert nærmere på livet, lar Moberg hans vonde øre fortelle han/oss hans innerste tanker:

"For alt på det tidspunktet visste du at du ikke hadde dradd av sted for å finne gull. Det var ikke det ærend du var ute i. Du dro av sted for å bli kvitt alt som het en husbond, men du visste ikke hva du søkte i stedet... Noe du hadde hørt i en sang?"

Tar du livsløgnen fra mennesket... - sa en annen forfatter.

Denne andre delen av Nybyggerne er skrevet i retroperspektiv, i Ibsens ånd får vi et møte mellom to brødre i starten av boka - de har ikke møtt hverandre på fire år. Den reelle tida i boka er på ca en uke, og det som har skjedd med drømmeren avsløres sakte, men sikkert i løpet av boka. De fleste elementene fra de klassiske greske tragediene er med. ABBA-guttene beskriver jakten på gullet. Guldet blev til sand er en av de mest kjente sangene fra musikalen deres. I boka møter vi menneskets råskap og hensynsløshet i møte leting etter lettjent rikdom. Villkattpenger, gulfeber, forgiftet vann og prester som avbryter begravelser da de ser en gullklump i grava er noen av ingrediensene. Framfor alt er boka full av visdomsord og menneskekjennskap, og undertittelen "Gull og vann" henspeiler på at til syvende og sist er det vannet som er uunnværlig.

Kristinas hverdag er preget av handarbeid - ikke som hobby, men for å skaffe familien klær og andre nødvendige tekstiler. Jeg har hatt overnattingsbesøk i helga av en noe over gjennomsnittet tiltakslystig dame. Hun var på vei til bunadskurs, da ambisjonen ikke er mindre en TO mannsbunader i løpet av vinteren, jeg gjentar: to bunader! Strikkeprosjektet vårt går stadig framover, og av en eller annen grunn har jeg fortsatt forspranget, men jeg skjønner at jeg må stå på for å holde det. Mistenker at jeg blir utsatt for det samme trikset som femårige ludospillere opplever...

Verandaveggen

Omsider dukket Byggmester Kolstad opp for å ordne opp den estetisk utformingen av verandaveggen min (og flere andre vegger i boligkomplekset). Det tok dem atskillige måneder å rette opp skaden, og når man plusser på alle årene (nesten seks!) det tok før de i det hele tatt kom for å gjøre noe med skjøtene, er det helt utrolig at de kan gå med hodene løftet i det firmaet. De kom på høstens fineste dag, noe som medførte at middagen ble fortært hos naboen - det gikk ikke an å spise i den malingslukta. Så jeg troppet opp med egen mat på egen tallerken... Hyggelig selskap, og veggen ble mye finere :-)

Det som imidlertid er helt fantastisk, er at det fortsatt er to bord som har skjøten feil vei.

Her kommer fagfolk gang på gang for å rette opp skaden, og vi har til slutt brukt advokat for å få dem til å sluttføre arbeidet. Og likevel står skjøtene åpne for regn- og sjøvann - veggen er sørvestvendt, og dermed meget utsatt for fuktighet. Man sier at æresbegrepet er på vei ut av det norske samfunn, men det får da være grenser. Det må koste dyrt å være så æresløs. Skjøten er nymalt og fin, men det hjelper lite når vannet følger tyngdekraften...

Nok om Kolstad for denne gang, fortsettelse følger....

Det var kanskje ikke så mange sammenhengende soldager i sommer, men nå etter at september er godt i gang. Trærne på andre sida begynner å få høstfarger - det vises ikke så godt som jeg håpet på. Det finnes knapt noe bedre enn kombinasjonen av en varm veranda der man fortsatt kan ta av klærne, og de vakre fargene som gradvis omgir oss nå om dagen.

Skolestarten har medført at antall leste sider pr uke har sunket betraktelig, antall strikkede masker øker imidlertid stadig, tiden vil vise om jeg greier å beholde mitt lille forsprang. Sannheten er vel at min kjære medstrikker har rukket et stort antall andre plagg i mellomtida. Prosjektet er herved avslørt som "hvordan gi guiritana selvtillit på noe hun ikke kan". Det forunderlig er at jeg storkoser meg med prosjektet. Handleddene sier innimellom i fra om at det å gå fra pc til strikking til bratsj til strikking og tilbake til pc igjen, muligens ikke er så god idé...