Omsider dukket Byggmester Kolstad opp for å ordne opp den estetisk utformingen av verandaveggen min (og flere andre vegger i boligkomplekset). Det tok dem atskillige måneder å rette opp skaden, og når man plusser på alle årene (nesten seks!) det tok før de i det hele tatt kom for å gjøre noe med skjøtene, er det helt utrolig at de kan gå med hodene løftet i det firmaet. De kom på høstens fineste dag, noe som medførte at middagen ble fortært hos naboen - det gikk ikke an å spise i den malingslukta. Så jeg troppet opp med egen mat på egen tallerken... Hyggelig selskap, og veggen ble mye finere :-)Det som imidlertid er helt fantastisk, er at det fortsatt er to bord som har skjøten feil vei.
Her kommer fagfolk gang på gang for å rette opp skaden, og vi har til slutt brukt advokat for å få dem til å sluttføre arbeidet. Og likevel står skjøtene åpne for regn- og sjøvann - veggen er sørvestvendt, og dermed meget utsatt for fuktighet. Man sier at æresbegrepet er på vei ut av det norske samfunn, men det får da være grenser. Det må koste dyrt å være så æresløs. Skjøten er nymalt og fin, men det hjelper lite når vannet følger tyngdekraften...
Nok om Kolstad for denne gang, fortsettelse
følger....
Det var kanskje ikke så mange sammenhengende soldager i sommer, men nå etter at september er godt i gang. Trærne på andre sida begynner å få høstfarger - det vises ikke så godt som jeg håpet på. Det finnes knapt noe bedre enn kombinasjonen av en varm veranda der man fortsatt kan ta av klærne, og de vakre fargene som gradvis omgir oss nå om dagen.
Skolestarten har medført at antall leste sider pr uke har sunket betraktelig, antall strikkede masker øker imidlertid stadig, tiden vil vise om jeg greier å beholde mitt lille forsprang. Sannheten er vel at min kjære medstrikker har rukket et stort antall andre plagg i mellomtida. Prosjektet er herved avslørt som "hvordan gi guiritana selvtillit på noe hun ikke kan". Det forunderlig er at jeg storkoser meg med prosjektet. Handleddene sier innimellom i fra om at det å gå fra pc til strikking til bratsj til strikking og tilbake til pc igjen, muligens ikke er så god idé...
følger....Det var kanskje ikke så mange sammenhengende soldager i sommer, men nå etter at september er godt i gang. Trærne på andre sida begynner å få høstfarger - det vises ikke så godt som jeg håpet på. Det finnes knapt noe bedre enn kombinasjonen av en varm veranda der man fortsatt kan ta av klærne, og de vakre fargene som gradvis omgir oss nå om dagen.
Skolestarten har medført at antall leste sider pr uke har sunket betraktelig, antall strikkede masker øker imidlertid stadig, tiden vil vise om jeg greier å beholde mitt lille forsprang. Sannheten er vel at min kjære medstrikker har rukket et stort antall andre plagg i mellomtida. Prosjektet er herved avslørt som "hvordan gi guiritana selvtillit på noe hun ikke kan". Det forunderlig er at jeg storkoser meg med prosjektet. Handleddene sier innimellom i fra om at det å gå fra pc til strikking til bratsj til strikking og tilbake til pc igjen, muligens ikke er så god idé...
