Ballett med Anna Karenina i Riga

Søsterturens kulturelle innslag var ballett i Nasjonaloperaen. Noen av oss hadde lest romanen på forhånd, alle hadde sett Greta Garborgs versjon fra 1935 - et studie i seg selv. Vi merker oss navnet på koreografen Boriss Eifmans og overgir oss til kunstarten der hele kroppen benyttes til å uttrykke følelser.

Noen uttrykk lar seg overføre til bevegelser: å gå rundt seg selv, ha føttene godt plantet på jorda, evt det motsatte som er å miste fotfestet, bære byrdene på sine skuldre. Bunnløs fortvilelse, galskap, og ikke minst DEN STORE KJÆRLIGHETEN lar seg uttrykke gjennom dans. Scenografien var fantastisk. Toget var en gjennomgangsrekvisitt, flott koreografert i siste scene, før Anna kaster seg foran toget. Hele balletten begynte med at sønnen Sergej lekte med et togbane - tydelig frampeik, rett før pause sto Anna inne i denne togbanen med snø dalende, og en belysning som gjorde at det så ut som om hun sto inne i en sånn kule med snøkrystaller - en slik man må vende på. Anna innesperret i et kaldt samfunn...

Boriss Eifmans hadde satt sammen forskjellig musikk av Tsjaikovskij - det siste var kjærlighetstemaet fra Romeo og Julie. - En annen stor kjærlighetshistorie som ender med selvmord...

Å gå på ballett i storbyer anbefales på det sterkeste, det kan lønne seg å sette seg godt inn i historien på forhand - da får man mye mer ut av det, og søstrene hadde mye å snakke om etterpå :)

Samlesing: Wahlström - Flugtämjaren

Etter en forvirrende åpning, viste denne romanen seg å handle om Finlands store nasjonalskald J. L. Runeberg. For meg var navnet ukjent, men svenske kolleger og et par andre i omgangskretsen hadde hørt om han, så jeg tar det som en brist i min allmennkunnskap. Han står bak "Vårt land, vårt land, vårt fosterland", så noe har jeg i det minste hørt av han... Avsnittet om hvordan diktet ble tonesatt, er fornøyelig. Komponisten valgte tretakt for at det ikke skulle være en kampsang man kunne bruke i revolusjonær sammenheng. Svensk versjon finnes her - med unionsløven plassert midt i flagget.

De fleste av de andre bøkene vi har lest i samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2010 har handlet om psykisk ustabile personer. Et tema som er viktig nok, men det var befriende å lese en bok med helt annet fokus.

Erik Wahlström har kalt boken en roman, grensen mellom biografi og roman er vag her. Han siterer dikt og brev gjennom hele boka. Kanskje burde jeg lese mer om og av Runeberg før jeg uttaler meg... Det er tydeligvis gjort mye forskning på han, og et spørsmål som dukker opp stadig vekk, er hva Wahlström egentlig tilfører denne historien. Noe må det være etter som han er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Wahlström har valgt en allvitende fortellerstil, der han lar Runeberg selv og mange i hans familie og omgangskrets fortelle sine versjoner av hendelser. Til slutt i boka gir han til og med plass til hans avdøde foreldre - skal dette forklare noe av personligheten hans?

Den fortellingen som tar størst plass i boka, er ekteskapet med forfatteren Frederika og hans notoriske forkjærlighet til yngre kvinner. Vi møter hans forsvar av dette, hans mening om hvordan kommunikasjonen i ekteskapet ble dårligere. Dette settes opp mot Frederikas syn på saken. Vi følger også flere av hans andre kvinner, spesielt Emilie som var hans muse i over tyve år. Etter at Runeberg lenkes til en rullestol pga slag, blir de to kvinnene venninner.

Hans diktning har stor plass i romanen, dikt blir sitert og historiene rundt tilblivelsen av diktene setter dem inn i en sammenheng. I tillegg til en stor mengde kjærlighetsdikt, har han skrevet mye som hyller Finland, spesielt det finske innlandet og dyrelivet. Flere av kapitlene i boka ender med at dyr forteller sine opplevelser. Runeberg var glad i naturen og gikk mye alene blant dyrene i oppveksten. Om han brukte mye tid på å temme fluer skal være usagt.

Kolleger og kritikere har forventninger og meninger om hans forfatterskap. Han skrev sine beste dikt tidlig, og mange venter på at han skal følge opp. Finland har ingen konge, og Runeberg blir hyllet som en, noe han misliker sterk. Han vil heller gå på jakt enn å delta på høytidelige tilstelninger.
Jeg leser romanen parallelt med Anna Karenina, og ser en del likheter. Tidsepoken er den samme, og refleksjoner rundt ekteskap og kjærlighet er sentralt i begge.

Det er en roman som lærer oss en del om Finland, svenskenes stilling i Finland, nasjonsbyggingen på 1800-tallet, gifte kvinners utholdenhet med selvopptatte menn, elskerinners utholdenhet med selvopptatte menn. Boka er fin, men bedre enn Beate Grimsrud er den ikke, og når slett ikke opp til fjorårets finske vinner Sofi Oksanen.

Særemne... - hvis jeg skulle gjøre det en gang til...

Ungdommene fordyper seg for tida i ulike litterære emner. Jeg har aldri tatt norsk som fag, ikke fordi faget ikke interesserer meg, men fordi jeg har mer enn nok bunker med de fagene jeg har.

Egentlig likte jeg å skrive særemne, tanken på å skulle gjøre det var forferdelig, men da jeg først kom i gang, var det jo litt morsomt. På mange vis er jeg glad jeg ikke er 18 år og må skrive særemne. Siden gang har jeg lest mange gode bøker, og her er mulige problemstillinger hvis jeg hadde være 18 og måtte velge noe interessant:

Hvis jeg var musikklinjeelev har jeg to muligheter:
Musikkens rolle i litteraturen
- Vikram Seth: En egen musikk
- Thomas Mann: Doktor Faustus
- Erik Fosnes Hansen: Salme ved reisens slutt

Populærmusikk som virkemiddel for å g et tidsbilde
- Lars Saabye Christensen: Beatles
- Tore Renberg: Mannen som elsket Yngve
- Antonio Muñoz Molina: Den polske rytter

Andre aktuelle tema:
Oppvekst i dysfunksjonelle familier
- Tore Renberg: Kompani Orheim
- Carl Frode Tiller: Skråninga (eller Innsirkling, der det er mer håp)
- Roddy Doyle: Paddy Clarke Ha ha ha

Psykiatri i litteraturen
- Beate Grimsrud: En dåre fri
- Göran Tunström: Juleoratoriet
- Carl Frode Tiller: Innsirkling

Jeg ville ha kost meg med alle disse emnene, men skal heldigvis ikke skrive særemne :)

Rampejenta - Mario Vargas Llosa

Dette er verdenslitteratur, bokstavelig talt. Boka Rampejenta av nobelvinneren Mario Vargas Llosa er inndelt i sju kapitler, og den geografiske plasseringer endrer seg stort sett i hvert kapittel; Lima, Paris, London, Tokyo, tilbake til Paris og Lima igjen og til sist Madrid, med svippturer til Frankfurt, Brussel, Moskva, Helsinki, Berlin, Kairo, Lagos (kanskje) og Seoul.
Hovedpersonen kommer fra Lima og hans store drøm er å flytte til Paris og leve et rolig liv der resten av livet. Han er språkbegavet og jobber som tolk og oversetter, et yrke som passer perfekt til rammen Vargas Llosa har lagt til denne lidenskapelige kjærlighetshistorien. En tolk kommer aldri med egne meninger, oppgaven består i å gjengi innhold så korrekt som mulig uten fortolkninger. Simultantolker reiser mye, og omgås folk på reisefot. El jinete polaco (Den polske rytter) av Antonio Muñoz Molina har også en tolk i hovedrollen, og også han strever med rotløsheten som yrket og reisinga medfører. Disse to bøkene har flere likheter - begge viser en inderlig kjærlighetshistorie, om enn mer uforbeholden hos Muñoz Molina, Vargas Llosa legger inn en uendelig rekke forviklinger.
Vi følger altså to personer der han er forelsket i henne gjennom mange år, uansett sett om hun lyver, stikker av, sårer han på det groveste, og skifter identitet stadig vekk. De kommer begge fra fattige kår, hun verre enn han, og hennes store drøm er å gifte seg til penger.
Temaene vi møter er uforbeholden kjærlighet, troen på at penger gir lykke, og moralen er at penger ikke er alt, man må ha noen å være glad i...

Språk er sentralt, og i tillegg til alle språkene tolkene snakker, møter vi en gutt som er stum inntil han plutselig snakker to språk. Vi lærer en god del om Peru, noe om swinging London, Paris og Madrid er også flott beskrevet. Kapitlet om Tokyo viser byen fra en lyssky side. Likevel fikk jeg lyst på sushi :)

Dette er den første boka jeg leser av Vargas Llosa, og det blir definitivt ikke den siste. Spørs om resten blir på originalspråket....

Samlesing: Det tatoverede budskab - Kristian Olsen aaju

Den nordiske samlesinga skrider frem, og vi har kommet til Det tatoverede budskab nominert av Grønland til Nordisk råds litteraturpris. Grønland... Hva kan jeg om Grønland? Skremmende (evt pinlig) lite... Husker at Peter Høegs vakre Frøken Smillas fornemmelse for sne hadde fine beskrivelser fra øya. Ut over det, tja: verdens største øy, Eirik Raude, eksimoer, alkoholisme, igloer, selfangst, del av Danmark, ayungalak, kajakk, snø og is så langt øye rekker - må innrømme en salig blanding av ignoranse, uvitenhet og fordommer her. Den beste måten å bli kvitt slike stereotype forestillinger på, er enten å reise dit,og/eller bli kjent med noen derfra, eller som vi gjør nå: lese litteratur derfra.
En av mytene om inuittenes språk, er at det har uhorvelig mange ord for snø. Dette blir av lingvister brukt som eksempel på at ordforråd henger sammen med kultur, behov og omgivelser. Nå har vi en god del ord for snø på norsk også; skare, slaps, kramsnø, fokksnø, løssnø, klisterføre, blå-swix-føre for å nevne noen. At is og kulde hører med i grønlendernes måte å lage bilder på finner vi idet forholdet mellom Linda og Nanna begynner å bli nærmere:


- Jeg kan ikke flygte mere. Jeg overgir mig. Tiden har indhentet mig. For min uforsigtighed er jeg blevet fældet af en rævesaks, da jeg trådte i den dybe sne. Og den gjorde mig tavs og Nanna, min kære, du nåede at redde mig fra at dø af kulde og løsnede min frosne tunge.

Linda er 100% dansk, har aldri vært på Grønland, og likevel bruker hun slike bilder. Selv om hun har en fascinasjon for Grønland, mistenker jeg at dette bildet er forfatterens, ikke Nannas. Forøvrig er det de partiene som handler om Grønland, selvstendighetsbevegelsen, grønlendere i Danmark, kulturforskjeller, språk og identitet som gjør boka verdt å lese.

Før jeg gikk i gang med boka, hadde jeg ikke lest noe om den, raskt viste det seg at det er en slags krim - eller "annerledes krim" som det står i omtalene. Periodevis har jeg lest mye krim, i de siste årene har det blitt stadig mindre da personene ofte er endimensjonale og handlingskurven forutsigbar. Derfor ble jeg halvskeptisk da jeg skjønte dette var en slags krim.

Boka er forholdvis kort, bare ca 120 sider, så det tar ikke lang tid å lese den. Likevel er den litt for lang. Det er veldig mange detaljerte beskrivelser av hvordan man kommer jeg mellom Holbæk og Roskilde - nå har jeg vært på ferie i Holbæk, tok det samme toget som beskrives her, og har fine minner - men det har lite med handlingen å gjøre, og skildringen er ikke noe vakker naturbeskrivelse med en opplagt plass i fortellingen. Flere passasjer domineres av unødvendige detaljer.
Nå kommer jeg til å spoile litt, så hvis du har tenkt å lese boka og ikke vil vite mer, må du ikke lese videre på dette avsnittet... Selve krimdelen av denne boka er en smule merkelig. Vi får tidlig høre hva tatoveringen betyr, hvorfor den ble påført og når det skjedde - men hvorfor den kalles et budskap, er jeg usikker på. Politiets metoder på slutten av boka virker ikke troverdige - men det kommenterer forsåvidt forfatteren selv i etterordet. At tre vitner fraktes til Grønland med bind for øynene for å avhøres... hva er det? I en krim pleier morderen å være blant de personene vi har blitt kjent med i handlingen - her dukker det opp en person som ikke er nevnt i hele boka. Personen har nære relasjoner til flere av hovedpersonene, og ukjente relasjoner mellom disse blir avslørt. Det siste er ok, men å bringe en helt ukjent person på banen, som har vært tilstede i mange år uten at vi får noen hint om at det finnes en slik person, gjør at jeg føler meg snytt. Samtidig må jeg innrømme at det dermed blir en annerledes krim, og ikke så forutsigbar som krimsjangeren gjerne er.

I starten av boka syntes jeg det var rart at boka er ført i pennen av en person som sender det til en forfatter - som ikke er forfatteren selv; veldig mange ledd før man kommer til selve fortellingen. Hvorfor ikke bare begynne rett på fortellingen? Dette forholdet blir heldigvis (evt selvfølgelig) oppklart til slutt, forklaringen er helt fin, selv om det kanskje blir litt vel mange forbindelser som tilfeldigvis henger sammen.



For min del er dette den femte boka, da jeg hadde tyvlest Innsirkling 2 før vi begynte prosjektet. Og jeg må si at jeg blir mer og mer forundret over kvaliteten på det som nomineres. Grønland og Åland har ikke stor befolkning, og da er det sannsynligvis ikke mange romaner å velge mellom. Flere skrev at de syntes Ålands bidrag var kjedelig, og naiv lesing. Jeg var blant de mere positive til den boka - selv om det er langt igjen til Tiller og Grimsrud. Med Grønlands bidrag Det tatoverede budskab skjønner jeg mindre av nominasjonen.