Pilatus - Magda Szabó

Magda Szabó tar nok en gang for seg mellommenneskelige forhold i skjæringspunktet mellom omsorg og karriere. I Døren hadde jeg-personen dårlig samvittighet og tar på seg skylda for den andre hovedpersonens ydmykende situasjon og påfølgende død. Den sist oversatte boken Pilatus presenterer et mor/datter-forhold der vi ganske raskt får større forståelse for morens enn datterens reaksjoner. Det er en flott beretning med mange gode poeng om det kompliserte mor/datter-forholdet og livets gang.

Vi går inn i handlinga mens ektemannen/faren ligger på dødsleiet, datteren Iza ordner det slik at eksmannen kjøper foreldrenes hus, og hun selv tar med seg mora til Budapest, uten at den aldrende kvinnen blir spurt til råds. Utad gjør Iza alt riktig, men det viser seg at hun prioriterer jobb, kulturliv, kjærlighetsliv og alt mulig annet foran å sørge for at mora får et godt liv i de nye omgivelsene. Mora utvikler seg til å bli en skygge av seg selv, hvis dette kan kalles en utvikling.... Begges reaksjoner på relasjonen kommer til uttrykk, og datteren framstår etterhvert med en egoisme og kynisme som overskygger den tilsynelatende idealismen og omsorgen. Ingen skjønte at eksmannen gikk fra Iza, men han har sett dette på nært hold, og Lídia hans nye kjæreste ser det også gjennom Izas møte med både farens og moras bortgang, og kjenner at sjalusien overfor kjærestens perfekte ekskone slipper taket.

Forfatteren benytter en allvitende fortellerstemme, slik at vi for det meste møter Izas og morens tanker, i tredje del er det eksmannens historie som kommer i fokus, og mot slutten får vi innsikt i både hans, Lídias og Izas kjæreste Domoskos tanker, til og med den avdøde faren Vinces forhold til Iza blir vi vitne til, selv om han dør helt i starten av boka. Domoskos innser hvor lite selvinnsikt Iza har, og forlater henne, men Iza tar aldri innover seg sin delaktighet i morens forfall og død.

Boka er inndelt i fire deler med titler etter de fire elementene jord, ild, vann og luft. Vince blir gravlagt i første del, og historien om hans far dikevokteren er sentral for å belyse hans bakgrunn. Det begynner å brenne i forholdet mellom mor og datter i del to, mora ser for seg mye ild når hun kikker ut på Budapest. I tredje del starter drukningen av mora i overført betydning, og historien om eksmannens far som druknet i en flom har betydning for handlingen blant annet for forholdet mellom faren og eksmannen. I fjerde del hopper mora ned fra en byggeplass i et luftig svev.

Dette er befriende god litteratur om et viktig tema, ved første øyesyn kan det se ut som det handler mest om mora og spørsmålet om en verdig alderdom, men tittelen og slutten fokuserer på datteren Izas rolle i dette. Boka ender med at hun står alene igjen uten innsikt om sin egen rolle, tittelen henspeiler på Pontius Pilatus rolle i forbindelse med Jesu død. Han ga etter for kravet for menneskemengden da han ble stilt overfor valget mellom sin egen politiske framtid og Jesu løslatelse, enda han var overbevist om Jesu uskyld. Etter at Jesus var dømt til døden, vasket Pilatus sine hender foran menneskemengden som krevde Jesu død, og sa: "Jeg er uskyldig i denne mannens blod". Fra denne episoden kommer uttrykket "å toe sine hender", som benyttes i betydningen å renvaske seg selv, gjerne på en feig eller unnvikende måte. Ved å gi boka denne tittelen, legger Szabó for dagen hva hun mener er det sentrale temaet her.

Dagbladet er ikke helt overbevist om Szabó lykkes denne gang.

Morgenbladets anmelder er mer begeistret.

Døren - Magda Szabó

Dører kan stenges, åpnes, låses, låses opp, forsegles og hugges opp med øks. Det siste skjer etterhvert i Magda Szabós roman "Døren" fra 1987. Jeg tok NRK på ordet og begynte med denne forfatteren etter den skuffende Salvadoreña.
NRK hadde helt rett: her snakker vi stor litteratur!

Vi følger to ungarske kvinner med ulike karakterer. Det er en dør mellom dem både i konkret og overført betydning.
Den eldre, hardt arbeidende Emerenc lar ingen komme innenfor døra si, og i over halve boka er vi nysgjerrige på hva den skjuler. Men hun lar heller ingen komme innpå seg på det mellommenneskelige plan. Hun begynner som hushjelp hos jeg-personen, en jobb hun utfører gjennom 20 år. Jeg-personen er forfatter, en del yngre enn Emerenc, hvor mye kommer ikke fram. Hun er gift med en annen forfatter, og de har ikke barn. Det er imidlertid ikke forfatterekteparet som er i sentrum, men Emerenc, hennes livshistorie og mer eller mindre forståelige vesen. Hennes arbeidsgivere får stadige skyllebøtter og må trå meget varsomt etter ulike episoder.
Hun har opplevd at hennes to små tvillingsøsken ble truffet av lynet. Hun har gjemt rømlinger under krigen - med ulike raser og politiske ståsted. Hun har levd lenge med en ubesvart kjærlighet. Og - hun skjuler sin ensomhet bak sin lukkede dør.
I boka blir intellektet satt opp mot det praktiske og karrierejag mot omsorg. Å skrive bøker er ikke ordentlig arbeid, mener Emerenc. Til tross for at de er rake motsetninger, utvikler de to kvinnene er varmt vennskap, som ender med et utilgivelig svik. Eller var det nødvendig?
Szabó skilder dilemmaet som mange utsettes for: den viktige jobben eller omsorg for sine nærmeste? Åpningen tar fatt i den evige dårlige sammvittigheten som ligger der når det er for sent. Og beskrivelsen av ydmykelsen og nedverdigelsen som Emerenc utsettes for når døren slås opp, brenner seg fast i leseren. Døren har fungert for et stengsel for Emerencs følelser, og når den er borte blir hun enormt sårbar. Samtidig ser vi at folket i gata bryr seg om hvordan man skal få henne ut av situasjonen, de godter seg ikke over hennes ydmykelse, slik hun er redd for.

Det er lett å møte selv i døren i denne boka.

Aftenposten mener boka blir hos deg lenge.
NRK tar tak i kampen om å leve et verdig liv.