Døren - Magda Szabó

Dører kan stenges, åpnes, låses, låses opp, forsegles og hugges opp med øks. Det siste skjer etterhvert i Magda Szabós roman "Døren" fra 1987. Jeg tok NRK på ordet og begynte med denne forfatteren etter den skuffende Salvadoreña.
NRK hadde helt rett: her snakker vi stor litteratur!

Vi følger to ungarske kvinner med ulike karakterer. Det er en dør mellom dem både i konkret og overført betydning.
Den eldre, hardt arbeidende Emerenc lar ingen komme innenfor døra si, og i over halve boka er vi nysgjerrige på hva den skjuler. Men hun lar heller ingen komme innpå seg på det mellommenneskelige plan. Hun begynner som hushjelp hos jeg-personen, en jobb hun utfører gjennom 20 år. Jeg-personen er forfatter, en del yngre enn Emerenc, hvor mye kommer ikke fram. Hun er gift med en annen forfatter, og de har ikke barn. Det er imidlertid ikke forfatterekteparet som er i sentrum, men Emerenc, hennes livshistorie og mer eller mindre forståelige vesen. Hennes arbeidsgivere får stadige skyllebøtter og må trå meget varsomt etter ulike episoder.
Hun har opplevd at hennes to små tvillingsøsken ble truffet av lynet. Hun har gjemt rømlinger under krigen - med ulike raser og politiske ståsted. Hun har levd lenge med en ubesvart kjærlighet. Og - hun skjuler sin ensomhet bak sin lukkede dør.
I boka blir intellektet satt opp mot det praktiske og karrierejag mot omsorg. Å skrive bøker er ikke ordentlig arbeid, mener Emerenc. Til tross for at de er rake motsetninger, utvikler de to kvinnene er varmt vennskap, som ender med et utilgivelig svik. Eller var det nødvendig?
Szabó skilder dilemmaet som mange utsettes for: den viktige jobben eller omsorg for sine nærmeste? Åpningen tar fatt i den evige dårlige sammvittigheten som ligger der når det er for sent. Og beskrivelsen av ydmykelsen og nedverdigelsen som Emerenc utsettes for når døren slås opp, brenner seg fast i leseren. Døren har fungert for et stengsel for Emerencs følelser, og når den er borte blir hun enormt sårbar. Samtidig ser vi at folket i gata bryr seg om hvordan man skal få henne ut av situasjonen, de godter seg ikke over hennes ydmykelse, slik hun er redd for.

Det er lett å møte selv i døren i denne boka.

Aftenposten mener boka blir hos deg lenge.
NRK tar tak i kampen om å leve et verdig liv.

Den nye mannsrollen på Straumen

"De yre å de kryr tå karfølk"

Verpinga er i gang, ea går ett med naturen, så hunnene er ikke å se.

Hannene derimot flyter omkring og brisker seg. De har kommet seg helfjæret gjennom kurtiseringa, og ser ikke ut til å ha annet å gjøre enn å bli med Straumen fram og tilbake et par ganger i døgnet. Når de søte dunklumpene kommer om et par uker, stikker de - slik skikkelige mannfolk har oppført seg til alle tider. Da er sjøen grønnere i Beitstadfjorden, de skifter farge og kommer tilbake når avkommet ikke er helt hjelpeløse lengre.

For den feminine delen av Straumens homo sapiens nærmer det seg samling i kirketårnet. Det har blitt varmere i været, og det er på tide å klatre opp, hamstre altervin og ordne kølappsystemet for bygdas ungkarer. Så får vi se om det er på den tredje eller fjerde nattevakt de kommer.

Egentlig gjør det ikke noe at de stikker, "her e ailt mule uansjett" :-)

1. sommerdag

Båtfolket våkner til liv. Katamaran på vei gjennom sterk strøm.
















Endelig har temperaturen steget, og det er mulig å forstå hvorfor man bor i dette landet igjen...

Lærere har imidlertid fortsatt en måned igjen, og terningen skal kastes mange ganger før man virkelig kan nyte varmen. Jeg satt derfor dypt inne i ustødige spanske setninger da jeg så tre våghalser utenfor vinduet... ble dessverre litt sen med å finne kamera, de tre padlerne fikk god hjelp av naturkreftene, så de forsvant nesten ut av synet før jeg var tilbake. Jammen kom de ikke tilbake etter ei stund, da vannføringa var litt svakere. Noen er mindre glade i livet enn andre...

Det ser unektelig morsomt ut :-)

Blodig hjerterom og livsbejaende grensesetting

Kari Stai har kommet med sin andre barnebok på Samlaget. Den første "Jakob og Neikob" har blitt en stor suksess og blir oversatt til flere språk. Jakob sier "ja" til alt, og Neikob sier "nei" til alt. Jakob er en smarting og får med seg Neikob på tur gjennom spørsmålet "Du seier vel ikkje nei til ein biltur?". Men av og til kan det være lurt å si "nei", for eksempel til tyver. De to vennene utfyller hverandre både i lynne, farger og livsholdning - yin og yang er tilstede i mange av livets situasjoner. I MOT jobber vi med å få ungdom til tørre å si både ja og nei: MOT til å leve, og MOT til å si nei. Neikob er god på sette sine grenser, men har godt av Jakobs livsbejaende innstilling og MOT til å leve. Selv kjenner jeg meg definitivt mest igjen i Jakob, og burde ha stiftet bekjentskap med Neikob. Kari Stai hadde en presentasjon av boka på Inderøy bibliotek for ei tid sida, og da spurte hun forsamlinga om det var noen som kjente noen som var mest Neikob, og da var det en kjapp 8-åring der som svarte "Mamma" til stor glede for forsamlinga. Kari er først og framst illustratør, og den fine streken hennes appellerer i stor grad til målgruppen, de legger merke til detaljene - er det slik at livsbejaerne går i sløyfe og grensesetterne bruker slips?
Fargene og layouten har et retropreg, og minner om billedbøkene fra 70-tallet. Hun har blitt utfordret til å lage en hyllest i forbindelse med "Den lille larven Aldrimett"s 40 årsjubileum.
For den illustrasjonen fikk hun gullpris i bransjekonkurransen Visuelt 2010: http://visuelt.org/vinnere/2010/illustrasjon/cover/
Velfortjent pris - "en illistrasjon som får bladet til å hoppe ut av hylla".
Ideen med Jakob og Neikob er genial.

Blodrik er også en lek med navn, og ideen i den andre barneboka er kanskje mer absurd. Utseendemssig er boka større, har klarere farger og er trykket på glanset papir. Fargene er bevisst brukt for å vise sinnstemningen til hovedpersonene og byens befolkning forøvrig. Blodrik er full av blod av typen Rhesus Eksplosiv, og kan eksplodere hvis han blir for glad eller trist. Jobben hans er å tappe blod på blodfabrikken, slik at han ikke sprekker. Blodet brukes til alt som er veldig rødt: chiliketchup, neglelakk og julepynt. De som besvimer av tanken på blod, bør kanskje ikke konkretisere ideene. Også i denne boka står vennskap sentralt, Blodriks beste venn er Myggen, han hjelper til med å tappe blodet, blant annet stikker han litt ekstra når Blodrik blir glad. I tillegg kommer Vanda (a fish called?) på banen og vil ha blod for å lage et nytt hjertet til den døde hunder hennes. De lager masse hjerter som de vil frakte opp til skyene der de døde hundene er. Men hjertene er for tunge (det ligger dem tungt for hjertet å fastslå det). Løsningen blir at Myggen skal forsyne seg av chiliketchup, neste utfordring er en "kvervelvind". Her må jeg si at jeg får trøbbel med nynorsken, forøvrig synes jeg det er helt fint at det gis ut barnebøker og annen litteratur på nynorsk, men hvor mange sier "kvervelvind"?
Myggen kommer seg ut av av krisa ved å bruke den røde julepynten som lodd.

Boka leker med ordspill på blod: blodbøk, blodkar, blodår, tunge hjerter, blodappelsin, blodsmak, blodsukker, vaffelhjerter.

Om ikke anmelderen i Barnebokkritikk er blodfan, så er jeg det så definitivt :-)
Gratulerer, Kari!