Verpinga er i gang, ea går ett med naturen, så hunnene er ikke å se.
Hannene derimot flyter omkring og brisker seg. De har kommet seg helfjæret gjennom kurtiseringa, og ser ikke ut til å ha annet å gjøre enn å bli med Straumen fram og tilbake et par ganger i døgnet. Når de søte dunklumpene kommer om et par uker, stikker de - slik skikkelige mannfolk har oppført seg til alle tider. Da er sjøen grønnere i Beitstadfjorden, de skifter farge og kommer tilbake når avkommet ikke er helt hjelpeløse lengre.
For den feminine delen av Straumens homo sapiens nærmer det seg samling i kirketårnet. Det har blitt varmere i været, og det er på tide å klatre opp, hamstre altervin og ordne kølappsystemet for bygdas ungkarer. Så får vi se om det er på den tredje eller fjerde nattevakt de kommer.
Egentlig gjør det ikke noe at de stikker, "her e ailt mule uansjett" :-)
